Det ska vær folk på Huset …

Det er i det hele tatt så trangt at en hindres i å vri seg i latter eller reise seg og hytte med neven mot kinomaskinisten når filmen ryker, kobles på speilvendt, eller det inntreffer andre hendelser som dessverre er regelen mer enn unntaket. At film er best på kino, kan knapt sies å være en sannhet i Longyearbyen. Det må gjøres noe for å gjenerobre publikums kjærlighet til det store lerretet. Vi trenger en ny kino. Men hvor og hvordan?

Kulturbyggdebatten har boblet opp til overflaten sånn av og til det siste året, under de små tilløpene til valgkamp. Nå er saken oppe i full lysstoffrørbelysning, etter informasjonsmøtet om kulturbygg i Longyearbyen. Dette skulle ikke være et debattmøte, men ble naturligvis nettopp det. Kultur- og fritidssjefen har vel sjelden fått så mye respons på sine overhead-ark som på dette møtet.

De to mulighetene som det var arbeidet seriøst med, ble enten:
1) Opprusting av Huset til god standard for kino og teater, både for publikum og aktører, eller 2) Nybygg i sentrum, som tilbygg til Næringsbygget. Utvalget gikk inn for det siste alternativet (med to dissenser). De vil bygge nytt, mens Husets private eiere da etter alt å dømme må pakke sammen sin storsal og enten rive eller bygge om. Det er ikke plass til to storsaler for flere hundre mennesker i vår lille by.

Huset har rommet nesten alle velferdsfunksjoner opp gjennom årene, slik tidligere innlegg har pekt på. Noen av funksjonene er falt bort gjennom årenes løp, nye er kommet til. I løpet av 2007 har vi vært i storsalen på revy, 1. maifeiring, 17. maifeiring, dansefest, bluesfestival, historisk gudstjeneste, festforestilling i fredskorpsuka og flere konserter. Mye folk har det alltid vært. Dessuten har det alltid vært mange i bistroen i 1. etasje, til dagens rimelige middag på hverdager eller til lørdagsbiffen. Huset er et sted å treffe folk, ta en øl, avtale turer eller finne noen å gå på kino med. Den Pene Restauranten, med vinkjeller av klasse, har vi også hatt gleden av å besøke (– My God, how posh! utbrøt en engelsk bekjent da han steg inn).

Huset bærer med seg halvparten av byens korte historie. Mye av Longyearbyens identitet ligger i veggene. Arkitektonisk er Huset en perle både utvendig og innvendig. All ære til eierne for oppussinga av fasaden! Huset ligger og funkler som et smykke nesten like vakkert som Jasons bygg på Skjæringa. Storsalen har et genuint femtitallsinteriør som det knapt finnes maken til i Norges land lenger. Her er sjarme, stil og atmosfære som gjør Huset til et unikt kulturelt fenomen i seg selv. Dette mister vi med et nytt bygg. Å bruke beliggenhet som argument blir bare pinlig synes vi. Skal vi miste historien fordi det tar tre minutter å kjøre til Huset, eller en halvtimes rusling? Og hva med Galleriet og Kunstnersenteret i Nybyen? Skal de bli isolert tilbake som det eneste aktive kulturstedet utenfor den kompakte lille bykjernen? Det lukter svakt av avvikling for Galleriet også, om Huset blir stengt som kino og storstue, til fordel for nybygg i sentrum.

Ingen steder i Norge er kulturminneloven så aktiv som på Svalbard. Det er flott å verne alt som bør vernes. Men vi ser et stort paradoks i at enhver råtten pinne eller rustent beslag fra før 1945 er kulturminner det skal hegnes om, mens Huset, som er en av de sterkeste kulturbærerne i byen, kan velges bort.

Huset fungerer dårlig som kulturbygg i dag, og kinoen er nesten et museum. Storsalen på sin side er trekkfull, og forholdene bak scenen er trange og triste. Men det kan fikses!

Vi vil anmode politikerne om å tenke veldig nøye over hva vi kan miste med Huset. Tenk på de som kommer etter oss! Vi tror vi kommer til å angre på det hvis vi lar Huset dø.

Birgit Sivertsen og Åse Kristine Tveit
Longyearbyen