Forholdet mellom makt og ansvar

Det kan være seg betraktninger rundt thailendere som han tror samfunnet for øvrig ikke kjenner navnene på eller har sosial omgang med. Det kan være såkalte avsløringer av en sak som han har fra «sikre kilder», der han velger å tro på alle andre enn de direkte involverte. Eller det kan være som han skrev i en tidligere utgave av Svalbardposten, at han skulle ønske at han hadde flere midler, slik at han kunne drive gravende journalistikk i forbindelse med det private næringslivet i Longyearbyen. Med en slik innstilling til det private næringslivet, så vet vi hva vi kan forvente.

Derfor er det ikke overraskende at ved en liten undersøkelse av 50 utgaver av Svalbardposten for 2006, finner vi hele 95 reportasjer om det private næringslivet, der 63 av disse har negativ vinkling. Viser for eksempel til nummer 9, 2006, der utgaven har tre reportasjer om det private næringslivet, med følgende overskrifter: «Smakløst brød og dårlig utvalg», «Bilverksted kan miste godkjenning» og «Skeptisk til Nox Polaris». De øvrige 32 reportasjene er hovedsakelig av informativ art, og gladsakene glimrer som forventet med sitt fravær. Og ved undersøkelse av avisene så langt i 2007, kan man selv ikke med lupe finne omtale av et par nyetableringer jeg kjenner til i byen, som en vanlig lokalavis automatisk ville omtalt.

Det som imidlertid opprører meg, er at redaktøren ikke ser ut til å forstå konsekvensen av sin entydige fokusering på negative funn i næringslivet. Ved å la være å lage en glad-sak rundt en sentral bedrifts oppussing og nysatsinger, og i stedet skrive om bedriften først når bedriften har sviktende kundemasser, så kan bedriften fra den dagen dette oppslaget står i avisen, risikere ytterligere sviktende kundemasse. Og jeg har selv sett hvordan Svalbardpostens trykking av feilaktige opplysninger om gammel mat (som i virkeligheten var nedfrossen ost med «best før»-dato passert med tre uker) på et serveringssted har ført til halvering av omsetningen over natten. Dette viser ikke minst hvor stor makt avisen har. Hva med å la ansvaret som følger denne makten veie mer enn sensasjonslysten?

Det som derimot er oppsiktsvekkende i denne undersøkelsen, er likevel ikke funnet over dekningen av det private næringslivet, men det påfallende fravær av «gravende journalistikk» med fokus på den «offentlige» forvaltning. Pressen har en viktig samfunnsrolle, og har som oppgave blant annet å drive med samfunnskritikk. Hvor er de kritiske sakene som omtaler for eksempel styresammensetninger i mellomstore selskaper, fraternisering og interessefellesskap mellom styrer i offentlig og privat sektor? Forholdet mellom formell og reell makt i Longyearbyen? Hva med å ta en nærmere titt på skatteetatens ressursbruk og dens bruk av tildelt makt? Eller hva med problematikken rundt Bydrifts organisasjonsform som aksjeselskap, da med fokus på lovverk som ikke rammer Bydrift som følge av denne organisasjonsformen, og uheldige utfall dette kan ha? Kompetanseutfordringen hos Lokalstyret? Rekrutteringspolitikken hos det «offentlige»? Hva med å sette fokus på Sysselmannens prioriteringer mellom vinnings- og miljøkriminialitet, der det ved tilfeller virker som at en rødnebbterne har større rettssikkerhet enn mennesker som er blitt utsatt for økonomisk kriminalitet?

Eller hva med å se litt på det «offentliges» behandling av begrensning av konkurransevridende tiltak. La meg tillate meg å vise til et «tenkt» eksempel: Hvis en leverandør mister en avgjørende kontrakt med en stor lokal «offentlig» institusjon til fordel for en annen, og styrelederen i denne institusjonene samtidig er direktør hos leverandøren som ble besluttet å overta kontrakten, vil det ikke da være naturlig å høre, ikke minst fra den femte statsmakt, en kritisk bemerkning om dette?

Det lange vedvarende negative fokus på Longyearbyens private næringsliv gir et inntrykk av at Svalbardposten som institusjon er med på å forsterke en allerede uheldig voksende mobbekultur i Longyearbyen. Når sladder og konspirasjonsteorier kommer på trykk i Svalbardposten, går teoriene over til å bli etablert som sannhet, noe det burde være unødvendig å si er uheldig for oss alle.

Hvis avisen, som har oppgitt et ønske om å drive med gravende journalistikk, velger å rette fokus mot noen av de problemstillingene nevnt over, vil dette bidra til at avisen ikke bare øker sin kredibilitet ved å rettmessig påta seg en rolle som vaktbikkje, men også hjelper til med å forebygge maktmisbruk og korrupsjon. Dette er en rolle som utvilsomt vil bidra til å utvikle vårt samfunn i en positiv retning, det vil styrke mangfoldet og rettssikkerheten for den enkelte borger.

Hilde Langvann
Longyearbyen