Vikingtid

Der heter det at det på 1200-tallet, på slutten av vikingtiden altså, var like varmt som det er nå. Informasjon om dette har ligget nedfrosset i 800 år, men er nå blitt tint fram og analysert av forskere. Prøver av iskjerner forskerne har hentet opp fra dypet av Lomonosovfonna, den enorme innlandsisen som hvelver seg over det indre av Spitsbergen, avslører også at det var riktig så fine temperaturer på Svalbard rundt år 1750.

Hva sier så dette oss i dag? At vi kan ta livet med ro og nyte varmværet så lenge vi har det? Og at den generelle klimapessimismen som rår snarest bør opphøre? Ja vel, det er ingen grunn til å komme med kvikke utsagn basert på noen tilfeldige iskjerner – hvor dypt nede de enn er hentet, og hvor mange århundrer forskerne enn kan analysere seg tilbake i tid. Vi lever her og nå; breene skrumper inn og havisen trekker seg tilbake. Årets fredspris har heller ikke oppildnet til halleluljarop, men mer til tenners gnissel. Varmebølgen på 1200-tallet skyldtes ikke menneskeskapt, global oppvarming. Men den forteller oss at klimaendringer skjer, og alltid har skjedd. Den stadige fokusering på nordområdene, og da særlig Svalbard, som et velegnet sted til å studere klimaendringene har imidlertid fått en effekt som nok ikke alle setter like stor pris på.

Isbreer som skrumper inn og isbjørn som stadig får mindre leveområder, vekker oppmerksomhet. I internasjonal presse er det spådd at Svalbard vil trekke til seg en ny type turister: De som kommer for å oppleve ekte vinter, ja da, vi har hatt vinter og snø siden september, og de som kommer for å se resultatet av global oppvarming. Et snedig paradoks, og en interessant kombinasjon. Klimaendringen kan være litt vanskelig å få øye på vinterstid, en mulig isfri Isfjord får i så fall bære den byrden. Det hjelper lite å forklare at akkurat det fenomenet har vært vanlig så lenge det har levd mennesker i fjorden.

Skjønt, akkurat nå skjer det noe som sender kalde ilinger nedover ryggen på oss nordinger. Noe som kan muntre oss alle opp i disse mørke stunder. Vi har nøye gransket iskartene de siste ukene, og sett hvordan sjøisen er i ferd med å legge seg: Rundt Edgeøya, Barentsøya og Nordaustlandet. Det er is i Van Keulenfjorden, Van Mijenfjorden, i fjordene innerst i Isfjorden, i Forlandssundet og fjordene nordpå. Fortsatt ikke farbar, men is. Og sørover havet fra Sørkapp ligger det også spredt drivis og issørpe.

Inntil for noen måneder var det ennå mulig å gi uttrykk for en viss klimaskepsis. Om ikke annet som en sunn reaksjon på gjengs enighet blant alle verdens eksperter. Etter Gore og fredsprisen er det knapt mulig lenger. Hvis du så mye som antyder en ørliten kjettersk tanke, risikerer du å bli behandlet som spedalsk. Det er bare det at vi som lever her, midt i verdens undergang, er begynt å bli en tanke lei gnålet. Og hva med de stakkars isbjørnene? Hva har de gjort som må tåle å bli herset sånn med av forskere, tv-folk, miljøvernere og alle andre med edle formål? Det er vikingtid, ja.