Fra småreker til storbikser

Skipper Kjetil Bogstrand hører ikke til typene som raser rundt i Longyearbyen og larmer. Han er heller ikke oppdratt som ishavsskipper av den gamle skolen, av typen som henger ut av styrhusvinduet og river kjeft på mannskapet.
Du merker det med en gang du entrer rekka, at det hviler en egen ro over MS «Nordsyssel». Det kan selvsagt skyldes de myke teppene, og at den er en tøffelskute. Men det kan óg skyldes Bogstrand, og resten av mannskapet.

– Vi er åtte om bord, sju faste og ei jente i byssa. Det er to matroser, stuert, motormann, chief, overstyrmann og meg, sier han.
Det var i 1973 at han første gang møtte Svalbard. Han var mannskap på reketråleren «Stålbuen», og det å drive rekefiske på Svalbard var noe helt nytt. Trålingen foregikk i Kongsfjorden og Isfjorden, og fangsten var svært god.
Han holdt det gående i årevis om bord i «Stålbuen», og ble også etter hvert styrmann. I 2003 overtok MS «Nordsyssel» som tjenestefartøy for Sysselmannen, og det var da Kjetil Bogstrand så sitt snitt. De to første årene som styrmann, siden som skipper.
Farvannet rundt Svalbard er ikke for nykomlinger. Sjøkartene er så som så, mange grunner er ikke loddet opp, langt mindre ført inn i kartene. Det finnes sågar mange holmer og skjær som ikke en gang er tatt med.

– På ukjente strekninger setter vi ut arbeidsbåten og lar den gå foran og lodde, samtidig som vi kommer sigende etter og gjør våre målinger. Neste gang går vi trygt i samme rute.
Han banker i bordkanten og smiler, på spørsmålet om han har vært på grunn med skuta, og svarer nei.

– Det er særlig farlige områder på nordsiden av Nordaustlandet. Der kan det gå fra 400 til 40 meters dyp på et øyeblikk. Vi stoler ikke på GPS-en alene, men kombinert med bruk av radar.
MS «Nordsyssel» er 74 meter lang og stikker fem meter. To motorer, hver på 1560 hester, skyver skuta framover med en hastighet på 13-14 knop. Vanligvis brukes én motor, da går den med 12-13 knop.
Vi merker ikke mye til sysselmannsskuta i det daglige, enten ligger den ved gammelkaia eller så ligger den der ikke. MS «Nordsyssel» kommer og går, og alt er som det skal være. Naturligvis registrerer vi det når den dukker opp i slutten av april en gang, og vi gjør det selvsagt den dagen den forlater oss. Ikke minst slik det er blitt de siste årene, når skutas sesongavslutning markeres som «siste båt» med korsang, fakler og fyrverkeri.
Og se da om ikke skipper Kjetil Bogstrand lar den røde skuta gli vakkert ut fra kaien, lar lyskasteren sveipe frostsvart hav, og gir en siste hilsen før den glir bort i mørket.