Svarte løgner, hvite intensjoner

Det er svært ønskelig for meg å vende fokus bort fra tragediene min bedrift har vært utsatt for gjennom samarbeid med feil personer, og i stedet konsentrere meg om videre drift, slik at Longyearbyens befolkning først og fremst forbinder Grillen med god mat, bra service og solid kvalitet, og ikke konflikter og problemer. Men siden artikkelen om denne bedriften inneholder såpass grove og uanstendige påstander ser jeg meg nødt til å komme med følgende rettelser:

Den mest graverende påstanden Svalbardposten har valgt å sette på trykk er vedrørende svart utbetaling av lønn. Med noe regnskapskunnskap vet man at dette først kan dokumenteres tidligst etter innsending av lønnsoppgaver og ved behandling av ferdig regnskap. Det at ansatte har utbetalt seg selv forskudd direkte fra kasse, vil ikke fra vår side bli behandlet som «svart» utbetaling, men som vanlig lønnskjøring, og da som et kassebilag, ikke bankbilag. Kontant utbetaling av lønn er ikke lovstridig, og betyr ikke automatisk at vi snakker om svart utbetaling. Det samme gjelder valget å utbetale ansatte et forskudd ved kontant oppgjør rett før julaften, for å forhindre forsinkelser i overføringer mellom bankene, utbetalinger som for øvrig er bilagsført og underskrevet av de ansatte. For firmaet virker det også ulogisk å kunne ha gjennomført «svart» utbetaling, da disse pengene må komme fra et sted, og vil gi regnskapet et forklaringsproblem.

Dette er første gang jeg som bedriftsleder har mottatt et lønnskrav gjennom en avisartikkel. Det hadde vært naturlig å se lønnskravet rettet direkte til bedriften i brevform. Det hadde også vært naturlig at interessen for lønnsoppgjør kanskje ventet til tidligst lønningsdato. Det er tydelig at de ansatte selv setter tvil til sitt eget krav, når de tre dager før lønningsdato påstår at de ikke vil få de nye beløpene de snakker om. Avisen fremholder at selskapet skylder en ansatt 100.000 kroner. Litt plundring med kalkulator tilsier at det gjennom avisen her fremmes et totalt krav pålydende om lag 158.000 kroner for to og en halv måneds arbeid. Vi snakker da om 63.200 kroner i måneden, cirka 280-310 kroner timen. Bedriften har for øvrig skriftlige avtaler med de ansatte om lønn, lønn er avregnet, lønnsspesifikasjoner er sendt og all lønn er utbetalt.

Det framholdes videre at avtaler har vært omstridt og ble underskrevet under tvang. Dette medfører ikke riktighet. Kontrakter ble skrevet for den ansattes del, med det motiv å ha et ryddig ansettelsesforhold. Svalbardposten trykket i høst et intervju med de ansatte, der de kunne bekrefte at alt med kontrakter var i orden. Arbeids-avtaler var i utgangspunktet et kompromiss for å hjelpe de ansatte til en plass å bo og noe å gjøre mens de var her. Ingen har jobbet full tid, de ansatte har tilpasset arbeidstid etter eget ønske og vi vet at de har nytt godt av sin tid på Grillen, til tross for de på forhånd avtalte uregelmessig utbetalte lønningene. Lønnskredittavtalene ble avtalt i august da bedriften bestemte seg for å starte opp igjen, de var en forutsetning for drift og ansettelser, de ble forstått og akseptert, og er i dag innfridd.

Det har videre aldri vært møter om eller innsigelser mot sluttoppgjør og oppsigelser. De ansatte har periodevis fått ukentlige forskudd, og har vært forfordelt i forhold til kreditorer, da vi har ansett den ansatte som vår viktigste ressurs, og dennes behov viktigere enn noe annet. Ingen har arbeidet alene sju dager i uken en hel måned, det er snakk om et enkeltforhold på en fire dagers periode, som ble tatt på frivillig basis. Det er sikkert ikke lett å jobbe på Svalbard når man ikke snakker norsk, og bedriften velger å tro at de fleste av overstående og andre usannheter om bedriften som Svalbardposten velger å sette på trykk, har sitt opphav i språklige og kulturelle misforståelser. Vi beklager at disse misforståelsene ikke er rettet mot bedriften direkte, men vi antar at også valget å kommunisere gjennom en avis knytter seg til kulturelle ulikheter.

Når det er sagt, ønsker vi å sette lys på Svalbardpostens rolle i denne saken, da med fokus på pressens aksepterte spilleregler i «Vær Varsom Plakaten». Avisen kommer i denne artikkelen med svært grove beskyldninger uten å ha kvalitetssikret påstandenes holdbarhet. I VVP punkt 4.1 står det «Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis og uttalelser som gjengis, er korrekte», 4.4: «Legg vekt på saklighet og omtanke i all reportasje. Sørg for at titlene ikke går lengre enn det er dekning for i stoffet». Til Svalbardpostens og lesernes orientering så er det forskjell på det å dekke fakta i en sak, og det å produsere en sak. Når det gjelder kildekritikk så kan det ikke påpekes grundig nok at en god kilde er en kilde som snakker sant. Det er også viktig å tenke over at en sak som ikke er rettslig avgjort eller løst ikke bør dekkes på en så unyansert og tveegget måte som siste avisartikkel. Jeg vil anmode Svalbardposten AS, dets styre samt styret i stiftelsen Svalbardposten, i samråd med daglig leder, å lese nøye gjennom sine egne spilleregler. Vær varsom plakaten er pressens ryggrad. Vi vil også minne om at Longyearbyen er et lite og sårbart samfunn, næringslivet har utfordringer nok på disse breddegradene, og fortjener en presse som om enn ikke støttende, i alle fall har en profesjonell opptreden. Vær Varsom Plakaten kommer med følgende appell som en avrunding: Ord og bilder er mektige våpen, misbruk dem ikke!

Jonny Jenssen
Daglig leder på Grillen
Longyearbyen