Dukketeater til 88 millioner kroner

Da Skanska festet prislappen 88 millioner på det nye kulturhuset i sentrum, dukket nybyggerne nakken og holdt kjeft. Kostnaden var uhyrlig, men de visste de fikk flere sjanser. Etter et års dårlig dukketeater, hvor regi og manus etter hvert var åpenbar, var det tid for en ny forestilling i lokalstyret.

Denne gang var et nedskalert nybygg, til 46,5 millioner, til behandling. Men det er bare tilsynelatende at det har krympet i omfang og pris. I virkeligheten sier man ja til noe ingen vet hva er, eller hva vil koste, men 80-100 millioner blir det til slutt. Det krympede nybygget er så barbert at det egentlig ikke oppfyller formålet, det er langt unna et «all-aktivitetshus». Derfor vil det raskt komme krav om et byggetrinn 2, slik at det vokser inn i det opprinnelige prosjektet igjen.

Dette er ikke en spekulasjon, lokalstyreleder Kjell Mork har offentlig sagt at et byggetrinn 2 vil komme, mye raskere enn det mange tror. Det som var altfor dyrt i fjor er nå blitt gjennomførbart. Eller tror Mork det blir billigere om man bygger i to omganger?

Mens alternativet Huset fikk 20 dager, inklusive jul og nyttår, på å legge frem en komplett løsning (hvorpå man hyret inn en rekke eksterne konsulenter til å forsøke å latterliggjøre det), så skal man nå bruke halv-annen million kroner på å utrede hvordan nybygget kan utvides og bli brukbart.

De som tror at saken har vært avgjort hele veien, og at det hele har vært et skuespill for å tilfredsstille motstanderne av nybygg, har i alle fall fått argumenter for sitt syn. De personer som har jobbet hardest for nybygg ble satt til å lede arbeidet med å finne brukbare alternativ. Det er ikke lurt hvis man vil finne alternativ, men veldig lurt dersom man skal forkaste alternativ. Det er direkte oppsiktsvekkende at administrasjonssjef Sigmund Engdahl avfeier kritikken mot prosessen med å si at «det allerede i 2002 ble enstemmig vedtatt at man ikke skulle satse på Huset som kulturarena». Det er et utsagn som kunne fortjene mange utropstegn. Engdahl sier egentlig at hele prosessen, hvor andre alternativ har vært utredet, først og fremst Huset, har vært et rent skuebrød. Utfallet har jo vært bestemt hele tiden.

Nybyggerne har hatt, og har, full kontroll med prosessen. Argumentene for nybygg varierer med hva som passer. Lokaliseringsdebatten har nærmest forstummet, kanskje har man erkjent at folk bruker bilen uansett hvor de skal, så det spiller liten rolle hvor kulturhuset ligger. Men nå er det i stedet blitt viktig å eie fremfor å leie. Det er nesten ikke grenser for hvilke floskler som serveres i den sammenheng, av typen «vi må tenke på fremtiden», «i eget hus kan vi gjøre som vi vil» og andre tilforlatelige utsagn.

Historien viser dessverre at det offentlige ikke alltid er en god eier. Man behøver ikke se lengre enn til Huset for å finne et eksempel. I kommunalt eie ble vedlikeholdet på Huset forsømt, og senere eiere, først og fremst oss, har måttet bruke betydelige midler for å ta igjen det tapte. Dette er ikke så rart, ettersom offentlige budsjetter aldri rekker til å dekke alles ønsker og behov. Da blir vedlikehold gjerne forsømt, det kan man skyve på.

Sannheten er at det er behagelig, og lønnsomt, å slippe eieransvar og vedlikeholdskostnader. Som leietaker kan man stille krav. Derfor er det svært vanlig at det offentlige leier av private til ulike formål. Den årlige leiesummen som er blitt tilbudt fra Huset tilsvarer to prosent av den foreløpige nybyggsprisen på 46,5 millioner. To prosent er ikke mer enn hva man langsiktig må regne i årlige vedlikeholdskostnader på nybygget. Det er derfor ikke riktig å betrakte leiesummen som en ekstra kostnad – man slipper nemlig vedlikeholdet.

Dessuten er det store arealer på Huset man ikke behøver å betale husleie for. Det gjelder lobby, garderobe, serveringslokaler, kiosk etc. I tillegg har vi sagt at man kan få ytterligere 160 kvadratmeter til øvingsrom og lager, inkludert i leieprisen. Likevel gjentar Alf Seltveit i Svalbardposten at man må betale ekstra husleie dersom dette tilleggsarealet tas i bruk. Det riktige er altså at dette koster null, niks, nada.

Det endelige nybygget på 80-100 millioner (ja Mork, det blir så dyrt) kommer til å lamme byens budsjett og handlefrihet i en generasjon. Nybyggerne kan drømme om at det lokale næringsliv (i praksis bare Store Norske) skal plukke opp deler av regningen, men vi tror politikerklanen i selskapets ledelse skal få problemer med å overtale et profesjonelt styre. Det mest sannsynlige er at byens befolkning må betale gildet selv. Naturlig nok.

Hvorfor skriver vi dette? Det er IKKE av hensyn til vår egen økonomi, vi påtar oss en betydelig risiko ved å garantere prisen på ombyggingen, slik vi har gjort. Dessuten innebærer en ombygging store investeringer som vi ikke kan belaste kulturdelen, men må finansiere selv. Men Huset har utrolig mange venner, som fortjener at alle muligheter undersøkes for å oppgradere og bevare Longyearbyens mest historiske bygning, hvor kulturen og historien sitter i veggene. Det er ikke noe man kan bestille hos en entreprenør.

Odd Harald Hauge
Ivar Tollefsen
Oslo