Reindrifta på Svalbard

– Hvor vi har vært hen? Nei, det e æ ikke sikker på. Barentsburg? Nja, kan hende var det der vi var. Det e vanskelig å huske kor vi har vært hen, men æ har tatt bilder og kan studere dæm når æ kommer hjem, svarer hun.
Det er en nokså sur dag med et friskt drag fra nordøst. Nok til å jage snø i gov rundt hushjørnene, og til å gjøre en skutertur noe hustrig.
Marit Anti er vaskekte reindriftssame fra Karasjok, og har allerede rukket å studere svalbardreinen.

– Da æ våknet i morges sto det en rein rett utenfor hotellvinduet. Æ måtte vekke mannen min så han kunne se. Det var et magert dyr.

– Hvordan er de sammenlignet med finnmarksreinen?

– De e så korte i beina og så langhåret. Hm, men æ synes ikke at de e nokka pene. Vi kjørte forbi noen på turen, og de sto no bare der.
Hun forteller at mannfolkene i følget, også de samer, hadde stanset og vært borte for å sjekke hva det var dyrene fant å ete.

– Æ vet ikke, men det var kanskje nokka gress. Det var i hvert fall ikke lav.
Hun er i en delegasjon på tre reindriftssamer og to fra Forsvaret som har valgt å møtes på Svalbard for å fortelle hverandre om hva de driver på med og hvilke planer de har. Særlig i forhold til bruken av Halkevarre skytefelt i Porsanger, hvor Forsvaret jevnlig dropper bomber.

– Bomber og reindrift går vel dårlig sammen?

– Ja, det er derfor vi møtes. Vi forteller dem når vi har bruk for området. Da skal de ikke bombe.
Hun synes Svalbard er et merkelig sted, kaldt og annerledes enn hva hun er vant til.

– Det blåser fryktelig her, og naturen er helt omvendt. I Karasjok er det skog og slett land. Men det e mange skutere her, mange flere enn i Karasjok.
Til tross for kaldgufsen synes Marit Anti det er enklere å kjøre skuter her enn hjemme. Her er det ingen hindre, bare slette partier hvor det bare er å gi på. Ikke er det stein i sporet heller, bemerker hun.

– Vi kjørte fort dær det var slett. Æ vet ikke om det var sjø eller vann, men slett var det.