Det produktive Arktis – fra Rijpfjorden til Amundsengulfen

Vi fløy ut fra Inuvik i arktisk Canada 15. mars og landet på sjøisen, vel en uke senere enn fjorårets ekspedisjon til Rijpfjorden på Nordaustlandet. Vi er betydelig lenger sør enn Rijpfjorden, noe vi merket på lengre dager og mer lys den første uka. Kulden i området er imidlertid den samme, med mellom minus 25 og 38 grader de første tre ukene. Isen i området er fra halvannen til litt over to meter tykk.
Roald Amundsen passerte her høsten 1905 etter å ha overvintret i Gjøhavn på Kongs Williams øy. «Gjøa», med Roald Amundsen som kaptein og et mannskap på seks, var det første skip som seilte gjennom Nordvestpassasjen.

Det sirkumpolare landråkstudiet (The Circumpolar Flaw Lead Study – CFL) er trolig det største prosjektet under det internasjonale polaråret med 250 millioner kroner fra Canada, og store bidrag fra mange internasjonale partnere. Over 300 forskere deltar på prosjektet, hvorav halvparten fra forskjellige internasjonale institusjoner. CFL dekker et helt år, og det er første gang en isbryter overvintrer i arktisk Canada, med sine ekstreme isforhold. Fra Norge deltar Unis, Norsk Polarinstitutt, Akvaplan-niva og Norges Fiskerihøyskole Universitetet i Tromsø. Samtlige institusjoner er medlemmer av forskningsnettverket ARCTOS.

Landråker, eller polynyas som det heter på russisk, dannes ved vedvarende fralandsvind. Nær land har vi landfast fastis. Mellom denne og drivisen dannes det hele tiden ny is. Vi kan kalle disse råkene «isfabrikker».
Etter som ny is dannes blåser den fra land og blir en del av drivisen. Langs Sibirs kyst, foregår denne prosessen over grunt vann (20-50 m), og siden vannsøylen er blandet helt til bunnen gjør denne isdannelsen at store mengder sedimenter innkapsles i drivisen. Sedimentene transporteres med Den transpolare isdrift over Polhavet for så å smelte ut rundt Svalbard og i Framstredet, mellom Gønland og Spitsbergen.

Disse landråkene er svært aktive og dynamiske. Om vinteren er det en stor utveksling av energi (varme, vanndamp og andre gasser) mellom havet og atmosfæren (resten av Polhavet er jo dekket av is). Når solen kommer tilbake i mars-april er det i disse åpne landråkene den biologiske produksjonen først starter, med høy produksjon av alger og dyreplankton. Dette er også områder hvor en ofte finner sjøfugl og marine pattedyr, og de regnes som de mest produktive områdene i Arktis. Vi kan si at iskanten i Barentshavet og i Svalbard-området er en naturlig forlengelse av de produktive landråkene.

Under polisen er det også en egen næringskjede som starter med isalgene som vokser under sjøisen i hele Polhavet, Grønlandshavet og Barentshavet. Algene er mat for en rekke spesialiserte krepsdyr, isamfipoder. Det er isamfipoder som spiser isalger, er rovdyr og som spiser alle typer døde dyr. Amfipodene er i perioder svært viktige som næring for grønlandssel og klapmys. Dette er en særs spesialisert og viktig næringskjede som hele tiden påvirkes av klimaendringer. Vi setter ut feller med åte under isen for å fange amfipodene, og kan på den måten studere genetikk, vekst, formering og livsstrategi hos amfipoder fra Amundsengulfen og Rijpfjorden.

For en generasjon siden drakk vi alle tran. Nå spiser folk piller med konsentrat av essensielle flerumettede fettsyrer. Disse forhindrer hjerte- karsykdommer, samt en rekke andre sykdommer, men er også viktig for utvikling av egg og larver hos dyreplankton og fisk. I studier fra Kongsfjorden har vi påvist at kvaliteten på fettsyrene er best tidlig under våroppblomstringen. Vi tror det er det samme for isalger under isen. Gjennom å følge utviklingen i Rijpfjorden og Amundsengulfen over to påfølgende vårsituasjoner vil vi være i stand til å fastslå om dette er et sirkumpolart fenomen.

Hele den arktiske oppblomstringen av planktonalger og isalger foregår i løpet av 12-16 uker. I denne perioden produseres 60-80 prosent av all energien i de arktiske havområder. Ikke bare skal de viktige Calanus-artene, som overvintrer ned til 2.000 meter, passe på å komme opp til overflaten i løpet av de 12-16 ukene oppblomstringen foregår. De må også få med seg de første fire til seks ukene når kvaliteten på fettsyrene er den beste. Det er et finstemt samspill mellom solens tilbakekomst til Arktis, oppvandring av Calanus fra dypet på 2.000 meter og starten på isalge- og planteplankton­produksjonen.

Opplysninger om prosjektene og ­samarbeidet:
CFL: www.ipy-cfl.ca/
ArcticNet: www.arcticnet-ulaval.ca/
ARCTOS: www.nfh.uit.no/arctos
Arctic Frontiers: www.arctic-frontiers.com/
Iskant prosjektene: iceedge.no
Fra dagligliv på «CCGS Amundsen»: thestar.blogs.com/arctic/