Merking av isbjørn i verneområdene

Spørsmålet var nytte og ulempe ved å fange og merke så mange isbjørn. På denne tiden var det allerede merket over 1.000 isbjørner etter fredningen i 1973. Forstyrrelse av isbjørn blir sett på som miljøkriminalitet og medfører store bøter for folk flest. Et slikt miljøinngrep må ha krevd en omfattende konsekvensutredning. Denne har jeg etterlyst. Samme gjelder hva isbjørnmerkingen koster per år.

Direktør i Norsk Polarinstitutt (NP), Olav Orheim, kom med kommentarer i Svalbardposten 14. mai 2004. De viktigste grunnene til at merkingen var «både nyttig og nødvendig i forvaltningen av isbjørnstammen», var at Utenrikskomiteen i stortingsmeldingen fra 2000 hadde påpekt at norsk forskningsaktivitet var viktig for å markere Norges polare interesser og kompetanse for å oppfylle forpliktelser i Svalbardtraktaten med hensyn til bevaring av områdets særegne villmarksnatur. Videre at denne forskningen var viktig for å ivareta nasjonale interesser og håndheve suverenitet. Videre sparket Orheim ballen over til Sysselmannen, som gir de tillatelser som er nødvendig etter Svalbardmiljøloven. Norsk Polarinstitutt måtte forholde seg til tillatelser som blir gitt etter avveining av ulemper og fordeler.

Dermed så det ut som om det var Sysselmannens ansvar å konsekvensutrede fordeler og ulemper ved isbjørnmerkingen, og ikke NP. Orheim mente videre at med en bestand på noen tusen dyr, kunne det diskuteres om data fra vel 50 dyr i året (innsamlet over nærmere 20 år) egentlig var nok. For å forvalte bestanden, og sette inn tiltak dersom den skulle svekkes kraftig, hevdet han at det var nødvendig å følge dyrene over lang tid og få kunnskap om bestandens utstrekning, dens størrelse, hvor mange individer som utveksler med andre bestander, aldersstruktur, ungeproduksjon og overlevelse til dyr av ulike aldre. Det var nødvendig med langsiktige studier på så mange individer som mulig. Kunnskapen skulle brukes til å si noe om mulige konsekvenser for framtida, siden bestanden er i konstant endring. Det var vanskelig å se noe konkret i disse uttalelsene.

Neste punkt var kanskje viktigere. «Erfaring viser at innsats på noen karismatiske arter kan bidra til økt fokus (og mer penger?) på best mulig forvaltning av hele økosystemet og det området arten er en del av. Isbjørnen er en slik ”flaggart”. NP er seg meget bevisst at å fremskaffe slik kunnskap gir en risiko for negativ påvirkning overfor det som studeres. Vi vurderer derfor løpende både nytte, ulempe og kostnader ved forskningen. I denne saken er vi helt sikker på at den forskningen som gjøres er til bestandens beste!» Så med andre ord, kan hovedmålet med hele merkingen være av rent politisk karakter. Jeg tviler på at isbjørnene ville være enig med Orheim i at forskningen var til isbjørnens beste.

I Svalbardposten nummer 28,16. juli 2004 etterlyste jeg på nytt konkrete resultater som kunne være av interesse, konsekvensutredningen og hvor mye merkingen kostet per år. Et annet spørsmål var hvilke tenkelige resultater som kunne brukes i aktiv forvaltning av isbjørn og sel. Og hadde bestanden av isbjørn økt etter fredningen i 1973? Hvordan var ungeproduksjon og dødelighet? Hvordan ble ungene påvirket av tilgang på mat/sel? Med nok mat burde vel isbjørnbestanden vokse? Et interessant spørsmål var hvilke konkrete tiltak NP mente kunne bli aktuelt å sette inn for å forvalte bestanden dersom den er kraftig svekket? Er ikke all forvaltning av dyrelivet på Svalbard basert på «ingen inngrep?»

Det kom aldri noe svar på spørsmålene, men i Svalbardposten nummer 30, 30.juli 2004 hadde informasjonssjef i NP, Gunn Sissel Jaklin, et leserinnlegg som lovte mer informasjon. Hennes leserinnlegg gjengis ordrett:

 «Viser til Olav Vik Solheims siste innlegg i SP nr 28 med adresse til NP. Det gis kontinuerlig informasjon til allmenheten om forskningen som gjøres (både på initiativ fra NP og fra nasjonale og internasjonale media). I tråd med instituttets oppdrag gjøres likevel hovedtyngden av kunnskapsformidlingen gjennom rapporter og andre innspill direkte til forvaltningen. Vik Solheims idé om at det er på tide å gi bedre informasjon om isbjørnforskningen gjennom SP er meget bra, og det følger vi gjerne opp. Vi kommer gjerne tilbake med mer utfyllende artikler tidlig på høsten, eller etter at feltsesongen og ferien er avsluttet».

Mer informasjon kom ikke i 2004, 2005, 2006 eller så langt i 2007. Mine leserinnlegg i Svalbardposten 4. feburar 2005, 17. juni 2005, 16. desember 2005, 7. april 2006 og 13. april 2007 hjalp ikke. Det kommer informasjon i Svalbardposten om merkingen av isbjørn, men den omtaler tekniske sider ved merkingen. Dette er interessant nok, men svarer ikke på hvorfor så mange isbjørner må merkes. Her ser det ut til at mottoet er jo flere bjørn jo bedre.
 
På 1980-tallet hadde Longyearbyen Jeger og Fiskerforening (LJFF) et samarbeid med Nils Øritsland i forbindelse med MAB-prosjektet (et program med studier innen en rekke forskjellige fagfelt, deri-blant reinøkologi, fysiologi, botanikk, parasittologi, planteøkologi og jordbunnsmikrobiologi, som gikk fra 1975 til 1985, red. anm.). LJFF samlet inn et betydelig antall døde reinsdyr en vår. Det viste seg at minst 80 prosent av reinsdyrene var døde av sult. Sammen med Norges Jeger og Fiskerforening (NJFF) besluttet LJFF å anmelde Miljøverndepartementet for dyremishandling, ved «ikke-forvaltning» av reinsdyrstammen som enkelte år medførte at et betydelig antall reinsdyr svalt i hjel. LJFF fikk da besøk av  miljøvernministeren. Det ble ingen anmeldelse, men vi fikk tillatelse til såkalt «forskningsjakt» på rein. Det ble et svært skjemavelde med mange opplysninger som skulle nedskrives om det enkelte dyr. Et tiår senere fikk vi «normal jakt», sannsynligvis fordi vi etterlyste resultatet av forskningen basert på våre rapporter. Vi fikk ikke noe resultat på denne forskningen heller. Men vi fikk i hvert fall «en mer ordinær jakt» på rein.

Kanskje tiden er moden for en ny anmeldelse? Også myndigheter og forskere må etterleve Svalbardmiljøloven. Etter denne loven er det vel straffbart å forstyrre isbjørn i vernede områder, dersom omfanget på inngrepet ikke står i noe forhold til nytten. Å merke inntil150 isbjørn ved hjelp av helikopter, snøskuter og fotsnarer, må da være straffbart dersom merkingen vesentlig er politisk motivert. Merking av fem-ti isbjørner i året må da være mer enn nok for å fremskaffe de viktigste resultatene. De best kjente resultatene jeg vet om er at isbjørnene i stammen rundt Svalbard er i slekt, og at isbjørnen kan være tvekjønnet på lik linje med andre dyr. Det triste er at jeg tviler på at det er blitt flere isbjørn i dag enn det var på 1970-tallet da bjørnen ble fredet. Jeg skulle gjerne høre Sysselmannens syn på den isbjørnmerkingen som for tiden pågår.  

Olav Vik Solheim
Longyearbyen