Svalbardjentene

Jentene går i sjette klasse og er elleve år. Det vil si; Julie er snart tolv.

– Du kan skrive at jeg er elleve og et halvt år, sier hun forsiktig.
Julie Gaustad (t.h.) er fra Ski utenfor Oslo og kom til Svalbard i fjor. Ida Merethe Svendsen er fra Finnsnes, men har bodd her så godt som hele livet.
Julie syntes det var kjedelig i Longyearbyen da hun kom hit. Det var midt på sommeren og hun savnet venninnene sine. Nå vet hun ikke helt om hun har lyst til å flytte tilbake.

– Er dere bestevenninner?
Jentene ser på hverandre og nikker:
– Ja, svarer Julie. Det var mens de var på kontoret til faren hennes at ideen om å gå til Svalbardposten dukket opp.

– Det var mitt forslag. Vi kjedet oss så veldig på kontoret til pappa, og så …
Ida avbryter: – Og så var vi på do, og så snakket vi om hva vi skulle si.
Julie ler og drar venninna i armen:

– Du behøver ikke å si at vi var på do.
Til tross for gråværet er det et kraftig drag av vår i luften. Ungene har hengt vekk den tykkeste vinterjakken, parkert sparken og hentet fram sykkelen. Det kryr av syklende barn og ungdom.
Julie og Ida Merethe irriterer seg over at enkelte på skolen har det med å rappe en sykkel om de skal til butikken en tur. Sparker rapper de også.

– Det er ikke sånn at vi plages av det, men litt plagomt er det, utdyper Julie.
Men hva er det som er så veldig viktig, og som de gleder seg slik til?

– Vi skal på leirskole, svarer Ida.

– Vi skal til Knattholmen utenfor Sandefjord, og det gleder vi oss veldig til. Det er deilig, utbryter Julie.

– Og hvilken tittel skal vi så bruke?

– Eh, hva skal vi ha da, spør Julie og ser på venninna. Jentene tisker sammen.

– Svalbardjentene, det er det beste forslaget, sier Julie.