Hvem er sjefen?

Da lokalstyret ble opprettet i 2002 var det selvfølgelig med den hensikt at Longyearbyen skulle få sitt eget lokaldemokrati, der folkevalgte politikere skal ta beslutninger og legge føringer. I teorien virker det så greit, i virkeligheten kan det være så mye vanskeligere. Høyres leder Heinrich Eggenfellner stod på folkemøtet om arealplanen for tre uker siden og innrømmet at det til tider har gått litt fort når avgjørelser skal tas. Som med fortettingen, der politikerne har fått noen kraftige overraskelser etter at vedtakene er gjort. «Det er ikke så lett å henge med i svingene», sa Eggenfellner. Men hvis politikerne, som ukentlig sitter i møter for å drøfte lokalpolitikk, ikke klarer å henge med, hvem kan da vite hva som blir konsekvensene av beslutninger? Er det bare byråkratene i institusjonen Longyearbyen lokalstyre, ikke å forveksle med det politiske lokalstyret, som egentlig vet hva som foregår? Spørsmålet er om de bevisst gjør formuleringene vanskelige, så ingen andre skal forstå dem, og dermed får gjennom saker uten særlig diskusjon, eller om det er det eneste språket de kan.

Byråkrater kan virke suverene og setter ofte mang en stakkar ut av spill med sine ord og vendinger. Men selv en byråkrat kan ta feil. Da er det godt det finnes andre byråkrater som kan fortelle hvor skapet skal stå, eller hvor grensen til et kulturminne skal gå. Sysselmannen kom denne uka med en høringsuttalelse til den nye arealplanen som ikke er nådig. Hele seks innsigelser kommer etaten på Skjæringa med, noe som gjør at planen ikke kan godkjennes slik den er nå. Sysselmannen er ingen planmyndighet for Longyearbyen, men en statlig fagmyndighet på miljøvernområder på Svalbard. Også i Longyearbyen. Dermed begrenses handlefriheten til de på den andre siden av dalen, som jobber med å legge nye planer for byen. At områder er feil merket og at teksten i planbeskrivelsen ikke stemmer med kartet er slurvefeil som profesjonelle planutviklere burde klare å unngå. Disse feilene er imidlertid enkle å rette opp. Vanskeligere blir det når det oppstår en diskusjon mellom Sysselmannen og Longyearbyen lokalstyre om hvor mye hensyn man skal ta til kulturminner, natur, dyre- og fugleliv på bekostning av boliger til innbyggerne. Da blir brått byråkratene og politikerne i Næringsbygget umyndiggjort, i slike spørsmål er det ikke rom for diskusjon. Og hvis Longyearbyen lokalstyre ikke vil adlyde ordre, kommer det enda mektigere Miljøverndepartementet og får siste ord. Det er lite sannsynlig at de vil fatte noen annen beslutning enn sin forlengede arm på Skjæringa.

I et lokaldemokrati - om det er aldri så nytt - bør innbyggerne få ha en reell innflytelse på hvilken utvikling samfunnet skal ha, gjennom sine folkevalgte og åpne høringsrunder. Mange har benyttet seg av muligheten til å bli hørt i arealplansaken, ved å ytre sin mening skriftlig. Finner Longyearbyen lokalstyre ut at de bør ha en ny høringsrunde, er sjansen fortsatt åpen for flere.

God helg.