Barnehageplasser og barnehagevedtekter

I forrige ukes Svalbardposten uttaler daglig leder i Oppvekstforetaket at «erfaringsmessig er det ikke mange under ett år som søker». Hvor er disse tallene hentet fra? I sakspapirene som gikk til Administrasjonsutvalget 14. oktober og lokalstyremøtet 27. oktober, foreligger det opplysninger der det står at det totale antall barn under skolepliktig alder har økt betydelig det siste året. Ved årsskiftet 2006/2007 hadde en 131 barn i denne aldersgruppen, mens det ved årsskiftet 2007/2008 er registrert 162 barn. Helsesøster sier at det ligger an til at det vil være 37 barn i Longyearbyen som ikke er fylt ett år ved årsskiftet 2008/2009.

Administrasjonssjefen uttaler også i de samme papirene at «full barnehagedekning og et godt skoletilbud er viktige rekrutteringstiltak både for næringslivet og offentlige instanser i Longyearbyen, og etter administrasjonssjefens vurdering tilsier de opplysningene en har per i dag at det bør iverksettes tiltak med sikte på å øke antallet barnehageplasser, samt starte en prosess med tanke på utvidelse/ ombygging av skolen. I denne sammenheng er det også viktig at sentrale myndigheter varsles om de økonomiske utfordringer Longyearbyen lokalstyre (LL) står overfor». Når administrasjonssjefen likevel foreslår i anbefalingene til disse to utvalgene at man skal sette i gang arbeid med at vedtektene skal endres, vil det medføre at barn under ett år ikke skal tildeles barnehageplass. LL skyver fra seg problemet med manglende barnehageplasser ved å endre barnehagevedtektene. Ved Gruve 3 i Kullungen barnehage ville sju av tretten barn ikke ha fått plass ved barnehageårets start 20. august i år, da alle disse sju fylte ett år senere på høsten. I verste fall måtte de ha ventet helt til nytt hovedopptak 15. november, og i praksis er det svært få som ville ha fått plass før over nyttår. Dersom en velger 54 uker (80 prosent lønn) med foreldrepermisjon vil barnet være rundt ti-elleve måneder når permisjonen er slutt. Om en velger foreldrepermisjon i 44 uker (med 100 prosent lønn), vil barnet ikke være mer enn ni-ti måneder når permisjonen er slutt. Det er mange som velger 44 uker, da det er mer lønnsomt økonomisk. Det er vanskelig, om ikke nesten umulig, å skaffe dagmamma her, og svært få har besteforeldre som kan trå til. Det sier seg selv at det å skulle gå fire-fem måneder uten lønn kan bli økonomisk tøft for mange.

Longyearbyen lokalstyre har en visjon om at det skal være unikt, trygt og skapende å bo her i Longyearbyen. I årsrapporten fra 2006 står det: «Full barnehagedekning er et mål for sentrale og lokale myndigheter. Lokalstyret har definert sin målsetting slik: ”Longyearbyen skal ha full barnehagedekning, det vil si at alle som søker plass i barnehage skal ha fått et tilbud innen 3 måneder etter at de er satt på venteliste”. (…) I Longyearbyen ser en i 2007 at stadig
flere foreldre ønsker full barnehageplass for sine barn, og at antall barn i barnehagene under 3 år har økt.»

Store Norske-direktør Bjørn Arnestad ønsker at flere familier skal bosette seg her, altså at færre skal pendle til fastlandet. De investerer i nye familieboliger, nettopp for at det skal bli mer attraktivt å bosette seg her. Men … blir det så attraktivt å bosette seg her med familien, dersom en av foreldrene (les: mor?!) må gå lengre hjemme med ulønnet permisjon enn hva som er ønskelig? Nå må de folkevalgte tale småbarnsforeldrenes sak og sørge for at dette endringsforslaget ikke blir innført! Den tiden er over da «alle» hadde gratis eller subsidiert bolig, svalbardtillegg og andre goder. I dag er det mange i lokalsamfunnet som, selv om skatten er lav, ikke har en god økonomi, men sliter med å klare seg på en vanlig lønn, høy husleie, høye levekostnader og så videre. Særlig for eneforsørgere og folk som ikke har norske trygderettigheter, vil det være tøft å ta ulønnet permisjon. Den av våre lokalpolitikere som uttalte at «folk har så god råd her på Svalbard at de har råd til å gå ulønnet i noen måneder» på lokalstyremøtet 27. oktober, må snakke for seg selv, og ikke skjære alle over samme kam.

Ketil Thomassen
Longyearbyen