Fjellrypene på Svalbard
Tidligere forskning på arten og om overvåkingen som drives i dag. Forskere har studert svalbardrypene siden tidlig på 1980-tallet. Hovedfokuset har vært ulike tilpasninger til skiftende lys- og miljøforhold, hekkebiologi og sosial organisering. Fortsatt mangler kunnskap om artens økologi, vinterbiologi, trekkruter og om bestandsstørrelsen varierer i tid og rom. I 2005 utga Norsk Polarinstitutt en statusrapport om svalbardrypa. Vi gir her et utdrag fra denne rapporten.
Svalbardrypa er en underart av fjellrype (Lagopus muta) som tilhører hønsefuglfamilien Tetranoidae. Fjellryper finnes sirkumpolart i nordlige tempererte og arktiske områder, på tre kontinenter med ulike underarter. I Europa er fjellrypene utbredt på fastlands-Norge, Svalbard, Grønland, Island, Finland, Skottland og Sverige, i tillegg til Alpene og Pyreneene. I Asia finnes den i Sibir, i fjellområdene i sentral Asia, på Kommandørøyene, øygruppen Kurilene og i Japan (Hondo). I Nord-Amerika lever den i Alaska (inkludert Aleutene) og Canada. Svalbardrypa ble oppdaget for første gang på Svalbard i 1610 og er stedegen for Svalbard og Frans Josef Land. Den er en vanlig hekkefugl over det meste av øygruppen bortsett fra i de nordøstligste delene. Den er ikke konstatert hekkende på Kvitøya, Kong Karls Land, Hopen og Bjørnøya. På Bjørnøya observeres arten år om annet og siste observasjon av rype vi vet om var fra mars 2006 (Georg Bangjord pers. medd).
Både hannen (steggen) og hunnen (høna) er helt hvite i vinterdrakten bortsett fra de svarte halefjærne. Steggen har i tillegg en svart strek som går fra nebbroten og bak til øyet. I hekketiden utvikler steggen en stor og kjøttfull rød kam over øyet. Steggen og høna skifter fra vinter- til sommerdrakt på ulike tidspunkter. I april-mai skifter høna fra hvit vinterdrakt til sin gyllenbrune sommerdrakt. Steggen derimot beholder den hvite fjærdrakten til midten av juli og den brune sommerdrakten er på plass først i midten av august. I løpet av september får begge kjønn vinterdrakten tilbake igjen. Ungfuglen er mer gråbrun enn foreldrene og har brun hale.
Tilpasser seg svalbardlivet
Svalbardrypa er, som andre arktiske dyr, utsatt for store variasjoner i lys, temperatur og mattilgang gjennom året. Lufttemperaturen er i gjennomsnitt under frysepunktet fra september til mai. Gjennom vinteren oppstår det gjerne flere perioder med mildvær og regn. Når det fryser på igjen etter mildvær dannes det ofte tykke islag som dekker vegetasjonen på tundraen og gjør det vanskelig for rype og rein å finne mat. Svalbardrypene har utviklet ulike morfologiske (utseendemessige), fysiologiske og atferdsmessige tilpasninger til å leve så langt mot nord.
De hvite fjærene hos fjellryper er uten pigmenter og unike fordi fjærstrålen inneholder luftfylte rom som gir god isolasjon. Alle ryper i vinterdrakt har fjærdekte føtter som reduserer varmetapet til bakken, derav det latinske navnet Lagopus som betyr ”den harefotede”.
Kroppsvekten til Svalbardrypene varierer mye gjennom året som følge av dens store evne til å lagre fett på kroppen (de veier 500-550 gram om sommeren og 900-1200 gram om vinteren). Oppfetingen starter i september og resulterer i at mer enn 30 prosent av kroppsvekten kan være fett i november-desember (opptil 300-350 gram fett har blitt målt). Hos både lirype og fjellrype varierer kroppsvekten lite gjennom året, og fettlagrene utgjør hos fastlandsrypene bare 4 prosent av kroppsvekten. Fettlageret til svalbardrypa gjør at den kan greie seg med mindre mat når det er vanskelig å finne næringsplanter om vinteren. Samtidig bidrar fettet til god isolasjon mot kulde. Svalbardrypene er bedre isolert mot kulde enn andre rypearter og underarter av fjellrype, noe som kommer av dens gode evne til å lagre fett. Flere mulige forklaringer er foreslått på den årlige sesongvariasjonen i kroppsvekten hos svalbardrypa. En forklaring er at rypene legger på seg fett og dobler kroppsvekten om høsten, samtidig som de spiser mindre. En annen forklaring er at de øker både kroppsvekten og matinntaket, men er mindre aktive om høsten. Sesongvariasjonen i kroppsvekt kan ikke alene forklares med variasjonen i matinntak og aktivitet, og det daglige energiforbruket gjennom sesongen må også regnes med. Svalbardrypene er i stand til å sette ned sitt eget energiforbruk med 16 prosent fra sommer til vinter. Lavere forbrenning om vinteren er sannsynligvis en tilpasning til lange perioder med kulde og vind, og lite tilgjengelig næring. Når lyset vender tilbake i april er fettreservene oppbrukt og kroppsvekten lav selv om rypene dobler sitt matinntak fra februar til mars. Om sommeren fortsetter kroppsvekten å være lav til tross for høyt og stabilt matinntak.
Som en atferdsmessig tilpasning søker rypene vinterstid ly ved «å gå i dokk» i snøen for å unngå lave temperaturer og sterk vind. Inne i «dokken» dannes det et mikroklima hvor temperaturen er høyere enn over snødekket. Dette er viktig for rypenes regulering av temperatur og energiforbruk. I tillegg til dette kan svalbardrypa også utnytte beitegropene til svalbardreinen for lettere å komme til næringsplantene. Denne atferden kan være energibesparende for rypene i snørike vintre eller etter mildværsperioder med påfølgende isdannelse.
Bestandsøkologi
Fjellrypene på Svalbard skifter habitat (leveområder) fra sommer til vinter. Sigmund Unander som studerte svalbardrypenes økologi på midten av 1980 tallet gjorde merke- og gjenfangststudier i Ny-Ålesund som viste at så godt som ingen av rypene som overvintret i et område hadde hekket der samme sommer. Rypene samler seg i flokker og forlater hekkeområdene oftest i september-oktober. Vinterområdene og trekkrutene er fortsatt ikke kjent, men det antas at rypene overvintrer i områder med lite snø som under fuglefjell eller andre områder med rik vegetasjon. Det finnes en rekke anekdotiske observasjoner av svalbardryper med flygeatferd som tyder på at de har sesongmessige trekk over store områder, men foreløpig er dette bare spekulasjoner rundt hvor rypene oppholder seg vinterstid.
Svalbardianerne kan ikke unngå å legge merke til at i løpet av mars dukker store rypeflokker opp rundt bosetningene. Dette er stegger som ankommer eller er på vei til hekkeområdene sine. I hekkeområdet velges de beste leveområdene først. Dette er områder med mange vindblåste rygger med vegetasjon som gjerne ligger i sørvendte skråninger der snøen smelter tidlig. Steggene, som ankommer hekkeområdene først, etablerer raskt territorier. Territorier er områder som steggen forsvarer mot andre stegg f.eks. ved å vise den blodfylte røde kammen over øynene, rape og vise seg fram ved å sette stjertfjærene i været mens den patruljerer territoriegrensen. Steggens låt er karakteristisk for fjellryper, en rapende ”aarr-aa-ka-ka”. Steggen utfører også karakteristiske fluktspill innenfor territoriet som avsluttes med steggens karakteristiske låt. Steggene kommer tilbake og forsvarer de samme territoriene år etter år ved å vise territoriell atferd gjennom hele døgnet. Hønene returnerer til hekkeområdene tidlig i april og søker en stegg med det beste territoriet. Hun kan velge forskjellige stegger og territorier fra år til år, men kommer tilbake til de samme områdene. Hønene har en mer lavmælt lokkelyd «kee-ah, kee-ah». Steggene forsvarer territorier som kan variere i størrelse fra 3,5 til 50 hektar. I gjennomsnitt var territoriene mellom 18,5 pluss minus 15 hektar (1981) og 24,5 pluss minus 25 hektar (1982) I Ny-Ålesund området. Sigmund Unander fant i sine studier at størrelsen på rypenes territorier økte når hekkebestanden ble mindre. Fjellrypene som lever på Svalbard har større territorier sammenlignet med fjellryper som lever andre steder (fjellryper i nordlige Alaska 4,0 pluss minus 2,4 hektar) og liryper på fastlandsnorge (6,0 pluss minus 2,4 hektar og 7,8 pluss minus 2,9 hektar). Dette kan forklares med at mattilgangen er lavere i høyarktiske områder, noe som medfører at rypene trenger større områder for å sikre tilstrekkelig næringstilgang i hekkeperioden.
Parringen foregår sent i mai, og reiret plasseres på tørr mark i øvre del av territoriet. Reiret består av en 1-2 centimeter fordypning i bakken dekket med ulike plantedeler. Eggleggingen starter i første halvdel av juni og rypa legger 9 til 11 egg, ett hver dag. Dersom rugingen mislykkes og paret mister eggene hender det at de starter på nytt, men legger da færre egg. Eggene er gulbrune med kraftige brunsvarte flekker og skjolder. Høna ruger i 21 dager og de nyklekte kyllingene veier ca. 16 g når de klekkes ut av egget en gang mellom sist i juni og tidlig i juli. Høna forlater steggens territorium sammen med kyllingene 1-2 dager etter klekking og parbindingen mellom stegg og høne opphører. Kyllinger og høne vandrer til områder med sen snøsmelting der de fortsatt kan finne næringsrike plantedeler. Steggen forlater territoriet og søker etter bedre beiteområder. Etter 10-12 dager er kyllingene flygedyktige, men de holder sammen med moren i 10–12 uker før de blir selvstendige. Rypene blir kjønnsmodne etter ca. 10 mnd.
Ryper spiser forskjellige planter til ulike tider på året. Harerug er den viktigste fødeplanten om sommeren og tidlig på høsten. Halvparten av plantene høna og kyllingene spiser på denne årstiden er harerug og kyllingenes vekst er basert på de proteinrike frøene til harerug. Sent på høsten og tidlig vinter er ulike gressarter, som rapp og fjellbunke, viktige næringsplanter. Fra november til februar spiser rypene mest rødsildre og tuesildre, mens polarvier overtar som hoveddiett fra mars–april og utover våren. Rett før egglegging utgjør polarvier nesten hundre prosent av dietten til hønene.
Et særtrekk ved hønsefugler er at de opptrer i store variasjoner i antall fra år til år. Hos de fleste rypebestander er de store variasjonene i antall sannsynligvis forårsaket av en kombinasjon av biotiske (f.eks. rovdyr/byttedyr interaksjoner, parasitt/vert interaksjoner eller sosial atferd) og klimatiske faktorer. Vi kjenner ikke godt nok til om og eventuelt på hvilken måte bestanden av fjellrype på Svalbard varierer mellom år slik det er vist hos fjellryper andre steder (f.eks. 6-10 års svingninger i Skottland, Island og Alaska). Sammenlignet med rypene på fastlands-Norge har svalbardrypene få naturlige fiender. De viktigste rovdyrene er fjellrev, polarmåke og tyvjo. Rovdyrenes uttak av svalbardrype antas å være den viktigste faktoren for regulering av kyllingproduksjonen på Svalbard. Svalbardrypas populasjonsøkologi har vært lite studert og vi vet i dag ikke hvordan bestandene varierer i tid og rom, hvilke økologiske faktorer som påvirker eventuelle svigninger i bestanden mellom år eller hvilken rolle jakt spiller for bestandsutviklingen.
Forskning og forvaltning
Svalbardrype er en stedegen underart som Norge har et spesielt forvaltningsansvar for. Norsk Polarinstitutt er ansvarlig for overvåkingen av fjellrype på Svalbard. Årlig samles det inn data på tetthet av territoriell stegg i april i utvalgte overvåkingsområder (mål på hekkebestandens størrelse), jaktuttak (antall ryper skutt per jeger, dato og lokalitet) og vingeprøver for aldersbestemming (mål på produksjon av kyllinger per rypepar). Tellinger fra Adventdalen og Sassendalen (2000-2005) viser at tettheten av territoriell stegg varierer mellom år varierer fra 2,6 til 4,7 stegg per kvadratkilometer. Dette er lave tettheter sammenlignet med undersøkelser av fjellryper andre steder. I 1997 startet Sysselmannen på Svalbard (SMS) å registrere jaktuttaket av svalbardrype, og frem til 2005 er det tatt ut mellom 800 og 1750 ryper i året. Jegerne leverer også inn en vinge fra hver skutte fugl, noe som gjør oss i stand til å skille mellom ung og voksen fugl. Siden 1998 har SMS fått inn mellom 102 og 528 vinger per år, og dataene viser at produksjonen av kyllinger varierer fra 3 til 6 per rypepar. Sigmund Unander definerte et godt produksjonsår til å være opptil 6,7 kyllinger per rypepar, mens et mindre godt år gav 4,6 kyllinger per par. Det er viktig at alle jegere leverer inn jaktrapport og vingeprøver fra skutte ryper. Samlet vil informasjonen fra overvåkingen gi opphav til tidsserier som på sikt kan brukes til å evaluere relasjonen mellom bestandsendringer, naturlige miljøvariasjoner og jaktuttak. Dataene fra prosjektet er et viktig bidrag for å kunne utføre en kunnskapsbasert forvaltning av bestanden av fjellrype på Svalbard.
Eva Fuglei er dr. scient fra Universitetet i Oslo. Hun ble ansatt i Norsk Polarinstitutt (NP) i 1991. Fuglei jobber med terrestre økosystemer på Svalbard og er ansvarlig for NPs årlige overvåking av svalbardrype og fjellrev.
Åshild Ønvik Pedersen
er naturforvalter fra Norges Landbrukshøgskole. Hun er ansatt som stipendiat i landskapsøkologi/zoologi ved Universitetet i Tromsø og leder den årlige overvåkingen av rype i felt.
