Kjære Svalbardposten

Jeg tror jeg kjøpte deg på flyplassen, og jeg leste deg godt. Det var en fantastisk opplevelse å komme ut av flyet og se Svalbard Lufthavn Longyear. Så var vi endelig kommet til stedet vi hadde hørt så mye om, og som vi i så mange år hadde drømt om å komme til – endelig. Så fikk vi for noen dager siden et nytt «longyearkikk», vet du – nettopp gjennom deg – et lite bilde, forstørret i A4-format. Tårene spratt hos meg da jeg fikk dette i hånden. Bildet var fra den store begravelsen 31. juli 1920 og stod på trykk i Svalbardposten 26. september i år. Noen venner fra Hamarøy hadde fått et eksemplar av deg og sett det lille bildet som de trodde kunne være av interesse for meg, og gjett om det er.

Jeg har den dypeste respekt for hendelsen som er fotografert, og vi var også på kirkegården i fjor sommer og tenkte våre tanker om de som ligger der og deres pårørende. Men du har sikkert forståelse for at jeg på bildet nok var mest opptatt av 26-åringen som forretter begravelsen. Du skjønner, han er min far, det vil si, han var det ikke på dette tidspunkt, men han ble det tolv år senere. Han måtte først finne min mor, og vet du, henne fant han i Longyearbyen. Hun var fra København og var i tjeneste hos en familie i Longyearbyen. Du vet, de våget ikke gjøre det kjent for noen i Longyearbyen at de hadde et godt øye til hverandre, men de giftet seg da de kom til fastlandet i 1924. Det ble etter hvert to barn, en søster av meg født i 1925, og meg som gjenlevende, født i 1932.

I kirken henger det et bilde av det som skulle bli mine foreldre. «Kirkeforeningen 1923», hvor far står og taler, til venstre i bildet, og mor sitter helt til høyre i bildet med et håndarbeid. Jeg tenker hun synes det er greit å ha noe å se ned på der og da!

Og nå skjønner du, Svalbardposten, enda bedre hvor betydningsfullt det var for meg å få gå på noen av de steder mine foreldre hadde gått og virket, kirkegården med sitt tause, men sterkt talende språk, være i den nå 50-årige nykirken med reisevenner, formidle noe til dem i forlengelsen av det far startet opp for 88 år siden. Og endelig var det spennende å se den kontrast moderne Longyearbyen er blitt mot de mange spennende fortellinger jeg har fått fra mine foreldre fra deres opplevelser i årene 1920-23.

Karin Østenstad Brannsether
Sandnes