Banjo min banjo

›› Gunnar Thorenfeldt

Ikke alle skammer seg over å elske noen på et offentlig sted. Sveinung Lystrup Thesen drar helst damene sine opp på scenen.

– Jeg bør ha de mer på fanget og være mer trofast, sier han. Brumunddølen ligger i senga med to av sine favorittdamer, Pretty Polly og Sweet Lana.
Noen fortrekker damer av kjøtt og blod. Thesen har én i lønnetre og én i mahogni. Slik går det når man er singel.

– Jeg har én på fastlandet også. Hun heter Peggy Lou, sier Thesen.
Mange blir aldri sammen med dem man er forelsket i. Andre velger å kjøpe. Peggy Lou var ekstra billig.

– Hun kostet bare tre hundre dollar, forteller han. Siden har de bare blitt dyrere og dyrere.

– Jeg prøver å ta på dem hver dag, men jeg blir fort distrahert, sier Thesen.
Banjoene er hunnkjønn med et trommeskinn over resonanskassen.

– Da jeg var i militæret fikk vi beskjed om å behandle AG-3-en som en dame, sove med den, og gi den et navn. I fraværet av en AG-3 er det banjoen som nå har tatt plass i sengen, sier Thesen.
Fredag presenterte han tsjekkiske Sweet Lana for Svalbards befolkning. Da spilte han sammen med resten av blågressgruppa Blåmyra på Barentz Pub.

– Bluegrass handler om å fortelle noe trist med raske og lystige melodier, forteller Thesen.
Det kunne gått helt annerledes. Med mot i brystet, vett i pannen, og en fullført candidatus juris-grad var Sveinung en av nasjonens beste. Han kunne blitt noe stort i Oslo, men én ting gikk feil. Sveinung mangler ambisjoner.

– I hvert fall når det gjelder strømlinjeforma advokatkarriere i hovedstaden. I livet vil jeg veldig mye, sier Thesen.
I stedet valgte han å søke på jobben som russisk tolk for Sysselmannen.

– Jeg kom opp hit i november 2004, og ble med én gang fascinert.
Oppholdet varte ett og et halvt år. Deretter måtte Thesen reise til Afghanistan for å forstå at han savnet Svalbard. Der jobbet han for Flyktninghjelpen i Maymane. Fra 2007 har han jobbet som jurist for Store Norske.

– Jeg har ikke noe moralsk problem med å jobbe med kull framfor flyktninger, sier Thesen.
Man skal ikke klandres for sine egne 68-foreldre. Faren til Sveinung, visesangeren Geirr Lystrup, må likevel nevnes.
I 1977 tok han med seg kona, tannlegen Siri Thesen, og barna til Grønland. Siden har Sveinung hatt større kjærlighet til kulde enn varme.

– Det er jo rart at det man er mest – eller minst – stolt av her i livet, husker man ingenting fra. Men jeg tror noe av fascinasjonen for Svalbard kommer fra det oppholdet, forteller Thesen.
Hvis undertegnede hadde vært en liten søt jente hadde han sikkert blitt forelsket i Sveinung. Han er høy, mørk, sjarmerende og han snakker bedre russisk. Men kanskje er det like greit. Hvem vil konkurrere mot en banjo?
Eller som en annen spellemann ville sagt det: «Og om eg vert gammal som stein under bru/ så aldri eg byter bort banjo for ku.»