CO2-fritt Svalbard i 2025?

Tenk deg også at hydrogenet produseres på kullkraftverket og at CO2-en pumpes ned i berglagene under oss. Visjonen er faktisk gjennomførbar og kan gi et CO2-fritt Svalbard – la oss si innen 2025.

Svalbard er den ideelle pilot for et CO2-fritt samfunn. Vi er et øysamfunn, hvilket betyr at ingen biler eller skutere behøver å kjøre inn eller ut. Kraftforsyningen er lokal og ikke del av den europeiske samkjøringen, hvilket betyr at våre valg kan gjøres uavhengig av nabolandene. Til dette kommer Svalbards «image» som rent og uberørt og det faktum at vi ligger på den delen av kloden hvor en global oppvarming forventes å komme først og ha størst utslag. Den symbolske betydningen av å gjøre Svalbard CO2-fritt vil være stor.

Hvordan går vi frem?

Veien mot et CO2-fritt Svalbard må være trinnvis. Det kan tenkes følgende progresjon, ut fra et mål om at Svalbard kan være CO2-fritt i 2025:

2007-2008: Det bygges nytt reservekraftverk i Longyearbyen basert på biodiesel eller tilsvarende. Teknologien vil i hovedsak være hyllevare. Biodieselen må antagelig importeres fra Sverige i første omgang, men kan produseres annet sted senere.

2012-2015: Kullkraftverket i Longyearbyen påmonteres et renseanlegg for CO2. Teknologi for rensing av CO2 fra kullkraftverk forventes å være kommersielt tilgjengelig fra 2012. Renseanlegget kan fungere som pilotanlegg for forskning og teknologiutvikling i tillegg til å være et fullskala renseanlegg for Longyearbyen.

Kraftverkene i Ny-Ålesund og Svea baseres enten på biodiesel, naturgass eller kull, de siste to med CO2-rensing. Her kan man enten tenke samme løsning på alle eller ulike løsninger for demonstrasjonseffektens skyld. Russerne har annonsert at de arbeider med planer om et miljøvennlig kraftverk i Barentsburg, dermed kan våre russiske venner fases inn i visjonen, som dermed blir i regi av begge land.

Et interessant alternativ kan være å bygge et kullkraftverk med CO2-rensing som forsyner alle lokalsamfunnene med elektrisitet gjennom sjøkabler. Longyearbyen som det største samfunnet vil være en naturlig plassering av dette kraftverket.

2015-2025: Bilparken og skuterparken går over til hydrogen som energibærer. Hydrogenet kan produseres fra vindkraft, naturgass eller kull, men kull er antagelig å foretrekke etter som kullet allerede produseres på øygruppa. Det finnes alternative miljøvennlige drivstoff for bil og skutere som også kan produseres fra kull. Valg av energibærer for transportsektoren krever en nærmere utredning.

OBS: Fly og cruisebåter må nødvendigvis holdes utenfor visjonen i denne omgang. Der kan man ikke forvente utslippstiltak for Svalbard alene. Rutebåter kan imidlertid tenkes drevet på naturgass, jamfør fergene på Vestlandet.

Hva gjør vi med CO2-en?

Det er en sentral byggesten i visjonen at berggrunnen under Svalbard er egnet for lagring av CO2. Svalbard har porøse sandsteiner i undergrunnen, de samme som opptrer over hele Barentssokkelen og som i enkelte områder er olje-gass-reservoarer, men som her kan benyttes til lagring av CO2. Leirlag fungerer som tette membraner rundt sandsteinene. Vi har dessuten permafrost i bakken her oppe som kan være et ekstra tak for et deponi. Eventuelle lekkasjer vil antagelig fryse. Geologer ved både UNIS og SINTEF bekrefter at strukturene er lovende, selv om forholdene nødvendigvis må undersøkes nærmere.

Hva gjelder infrastruktur har Store Norske utstyr til og erfaring med arbeid i berglagene under oss. Det finnes mye data fra tidligere kull- og oljeleting, og Svalbard brukes som et treningslaboratorium for den internasjonale oljeindustrien. UNIS har vitenskapelig ansatte som både har forutsetninger for og ønsker å ta tak i den faglige utfordringen.

Hvorfor fortsette med kull?

Det er et selvstendig poeng for visjonen at kull også tenkes som fremtidens energikilde på Svalbard. Det internasjonale energibyrået IEA kalkulerer med at energibehovet i verden vil øke med 60 prosent innen 2030 og at kull vil forbli hovedkilden. Kina og India er driverne, men også USA orienterer seg mer mot kull, i en tid hvor olje og gass blir mer risikofylt av politiske grunner. Dermed blir det viktig at man klarer å utvikle rene løsninger for produksjon av kullkraft.

Det er motiverende i denne sammenheng at Store Norske i flere år har vært partner i forskningen omkring CO2-rensing ved NTNU og SINTEF og med støtte fra EU. Store Norske er naturlig nok mest opptatt av å rense kull, og det gir mening, globalt sett. Oppfatningen av naturgass som «sterkt forurensende» er i hovedsak et norsk fenomen.

Er visjonen mulig?

Tankegodset i visjonen om det CO2-frie Svalbard er blitt til gjennom en prosess hvor NTNU, SINTEF, Statkraft, Store Norske, Kings Bay, Sysselmannen og Bydrift Longyearbyen har bidratt sammen med UNIS. Vi har ikke landet alle løsninger, men er rimelig enige om at visjonen er gjennomførbar og at den kan bli virkelighet innenfor akseptable kostnadsrammer.

Når vi tar i betraktning at Svalbard har mulighet til å bli CO2-fritt lenge før Norge og kloden for øvrig, kan Svalbard utvikles til å bli et miljølaboratorium med internasjonal oppmerksomhet i en tid hvor slike demonstrasjonsprosjekter er etterspurte. Svalbard kan rett og slett bli et norsk utstillingsvindu for rent miljø og miljøvennlig energiteknologi. Hadde ikke det vært noe?

Alvar Braathen

Professor i geologi ved Universitetssenteret på Svalbard