En vev av solødemusikk

Scenen på Huset er fylt med notestativer, musikere, ledninger og mikrofoner. En klarinett spiller skalaer nede i salen. Det er like før innspillingen skal starte, en uke med intens øving er snart over.

– Det var et lykketreff egentlig, sier Øyvind Granden Berg. Vi traff hverandre i vår under 100-årsjubileet her oppe. Magne, som var prest, satte sammen noen musikere per telefon. Så traff vi hverandre her oppe og ville gjøre en konsert i Gruve 7. Konserten skulle vare i maks tre kvarter. Den varte i en time og et kvarter. Det var en utrolig flott opplevelse, sier han. Så begynte CD-planene til Liv Mari Schei å ta form.

Løse tråder

– Det var fryktelig mange løse tråder som måtte festes før dette kunne bli noe av, sier Øyvind.
Så i sommer var trådene festet, og Øyvind fikk tilsendt noter fra Liv Mari.

– Det er ganske spesielt, måten du har arrangert det på, sier hun.
Ikke standard besetning akkurat, stort sett folk fra Longyearbyen.

– Arrangementet kom som bilder i hodet mitt. Det meste av arrangeringen er gjort på fastlandet, men deler er snekra her oppe. Det er litt tøft å tenke på. Det er et ekstra kraftig vitnesbyrd å spille inn plata her oppe og være de første til å gjøre det, spille inn CD i Longyearbyen, sier arrangøren.

–I alle fall musikk med tekster, skyter Liv Mari inn.

Gamle tekster

Tekstene har Liv Mari funnet i Svalbardposten og Mørketidene, de første fra 1925.

– De fleste tekstene hadde ukjent forfatter, så det er litt vanskelig å vite hvem som har skrevet dem. De er jo døde nå, sier hun. Andre tekster er skrevet på bestilling.

– Jeg tror to av tekstene er skrevet av folk som ikke kommer fra Svalbard, resten er fra dagliglivet her oppe, sier hun.
Det ble nok gjort mye kreativt i Longyearbyen før i tiden, etter at den siste båten til fastlandet hadde gått.

Pondus og lydprøver

Så er tida der, innspillinga skal starte.

– Kompet blir spilt inn i dag, og vi må prøve å gjøre oss helt ferdig, sier Øyvind. Cellisten er med på alle sangene og må reise ned i morgen.

– Kanskje du bare skal dirigere i dag Liv Mari? spør tekniker Kyrre.

– Så legger vi kompet først og sangen etterpå?
Så blir det slik. Skalaene fortsetter og cellisten sitter og leser Pondus på notestativet, mens Mads Arvid K. Sandvik og Bjørn Anders Nymoen drikker cola og spiser tortillachips og ler og venter på at det skal bli deres tur til lydprøve. Etter at volumet på bassforsterkeren er skrudd ned, slik at den ikke lenger utfører ryggmassasje, og alle instrumentene har fått godkjent lyd begynner det. Kompet spiller sammen, vever et teppe som brer seg ut over kinosalen og lørdagsnatta.

Siste stemme

Det er mandag, og det siste laget med musikk skal inn i miksebordet og gjøre blandingen fullkommen. Scenen er strippet for instrumenter, stoler, stativer og cola. To nakne mikrofoner står midt på gulvet. Koret skal være med på to av sangene.

– Vi skal synge på «Der stiger et land» og «Sjå krossen blenkjer», sier Anne Lise K. Sandvik. Hun slår seg på lårene og brystet og synger nei, nei, nei, nei, ja, ja, og mommer.
Så entrer koret scenen. Stiller seg opp, tester stemmene og vever den siste delen av musikkteppet sammen.