Hvor ble det av Svalbard?

Her var det lagt kjøtt på beinet i forhold til Soria Moria-erklæringens utpeking av regionen som Norges viktigste strategiske satsingsområde. Som bosatt på 78 grader nord lurer jeg imidlertid på hvor det ble av Svalbard. Det står en del om begrensningene for å drive virksomhet her oppe men lite om mulighetene. Vi som bor her vet at det er muligheter i bøtter og spann.

Regjeringens nordområdestrategi karakteriseres som et nasjonalt prosjekt. Som sådan kommer den på riktig tidspunkt i forhold til den politiske og økonomiske utvikling i nord. I følge statsministeren skal vi sikre vårt nærvær, være ledende på kunnskap og ledende på sentrale virksomhetsområder. Det handler om en bred og langsiktig mobilisering av krefter og ressurser for utvikling av hele vår nordlige landsdel.

Det er mange gode tanker i det 57 sider lange dokumentet. Innenfor utenrikspolitikken legges det vekt på forutsigbarhet og langsiktighet. Naboer, partnere og allierte skal kjenne igjen Norge. Vi skal vise fasthet i håndhevelsen av vår suverenitet og i kontrollen med ressursutnyttelsen, men vi skal også vise åpenhet for samarbeidsløsninger. Samarbeidet med Russland fremheves i de fleste sammenhenger.

Kapittelet om næringsutvikling legger vekt på ressursbasert og kunnskapsbasert næringsliv, som antagelig er riktige prioriteringer. Petroleumsvirksomhet, sjøtransport og forvaltning og utnyttelse av marine ressurser har alle egne kapitler. Hensynet til miljøet vies naturlig nok særlig oppmerksomhet og griper gjennom det meste.

Det står mye bra i dokumentet om nødvendigheten av å satse på kunnskap. Kunnskap oppgis å være selve navet i nordområdestrategien, med direkte forgrening til miljøforvaltning og ressursutnyttelse. Regjeringen vil at Norge skal være helt i front når det gjelder utvikling av kunnskap – om, for og i nordområdene.

Innenfor kunnskapskapittelet har forskning knyttet til petroleum, marine resurser og miljø særlig fokus. Klimaforskning og det internasjonale polaråret får bred omtale. Svalbard som forskningsplattform fremheves i denne sammenheng.
Hva sier strategien ellers om Svalbard? Ikke så veldig mye, dessverre. Og det som står, vet vi fra før: At Svalbard skal bevares som et av verdens best forvaltede villmarksområder. At det strenge miljøregelverket og det omfattende vernet skal videreføres og videreutvikles for å møte utfordringene fra økt økonomisk aktivitet. At suvereniteten skal håndheves konsekvent og med fasthet. At det vil bli lagt til rette for opprettholdelse av en robust norsk bosetting i ­Longyearbyen.

Hva er det som ikke står i dokumentet? Det står ingen ting om betydningen av og mulighetene forbundet med milliardforetaket Store Norske. Det står ingen ting om kull som ressurs på linje med olje og gass. Det står ingen ting om Sysselmannsfunksjonen og kompetansen der. Det står litt om turistnæringen men i svært forsiktige ordelag. Det står ingen ting om at Norge og Russland bor sammen her oppe og at det i seg selv kan gi muligheter. Det står ingen ting om Svalbard som knutepunkt i internasjonal satellittovervåking og potensialet i det. Det står ingen ting om betydningen av at Universitetssenteret på Svalbard samler studenter og forskere fra 25 land og er i ferd med å bli en anerkjent institusjon internasjonalt. Faktisk står det ingen ting om UNIS i det hele tatt, selv om et titalls andre universiteter og høgskoler navngis i dokumentet.

Strategien slik den nå er utformet er mest opptatt av begrensningene på Svalbard. Her skal vi kontrollere, videreføre, verne, frede og bevare. Ja, selvfølgelig skal vi det. Men hva så? Norge må forvalte Svalbard med klokskap, men i et fremtidsperspektiv må vi da også ha ambisjoner for Svalbard. Og ambisjonene må strekke seg ut over hva vi ikke skal gjøre.

For min del er jeg mest opptatt av mulighetene. Muligheten for å ta Svalbard mer i bruk – fysisk, økonomisk og politisk. Muligheten for å øke utnyttelsen av naturressursene på og rundt Svalbard samtidig som vi ivaretar miljøet. Muligheten for å utnytte Svalbard enda mer i internasjonal relasjonsbygging, fra studenter til statsoverhoder. Muligheten for å bruke Svalbard i utviklingen av samarbeidet med Russland. Muligheten for å bruke Svalbard som utstillingsvindu og møteplass på bred basis.

Forskningen på Svalbard er en relasjonsbygger i seg selv. Både Longyearbyen og Ny-Ålesund er arenaer for internasjonal forskning og utdanning. 20 nasjoner er regelmessig til stede her i forskningsøyemed. Er det muligheter vi ikke har tatt ut? Helt sikkert. Jeg tror vi har mye å gå på.

Jens Stoltenbergs sa i Tromsø at strategien er en invitasjon til alle som er opptatt av nordområdene om å bidra. Mitt bidrag er å utfordre til større dristighet også nord for Tromsø. I en fremtidsrettet nordområdestrategi ønsker jeg meg ambisjoner. Også for Svalbard er det behov for kreativ, langsiktig tenking. Jeg ønsker å høre hva regjeringen vil med Svalbard, slik den åpenbart vil mye med Troms, Finnmark og Barentshavet.

La mulighetene og ikke begrensningene prege den fremtidige Svalbard-politikken.