Glasiologiforskning på Austfonna

Nesten hver dag leser vi innsiktsfulle meninger og fantasifulle kommentarer om den globale oppvarmingen, om hvorvidt den skjer av naturlige årsaker, og om hvilke konsekvenser den kan ha for oss. Noen lesere er skeptiske.

Selv for forskerne er mange spørsmål fortsatt ubesvarte. En del mekanismer som kontrollerer isbreenes og sjøisens respons på klimaendringer er for eksempel delvis ukjente. Dette er bakgrunnen for det nylig startede internasjonale polaråret 2007-2008 (IPY). Dette er et større internasjonalt forskningsinitiativ som har til hensikt å gi et bilde av dagens situasjon i de polare områdene, samt å kaste lys over deres tidligere klimatiske historie. Bare koordinert innsats fra mange land kan besvare slike spørsmål, og dette ansees som svært viktig ettersom betydelige endringer allerede er i gang i polarområdene, noe som vil påvirke livet til millioner av mennesker verden rundt. Norge er det eneste landet som har internasjonalt erkjent ansvar og permanente forskningsstasjoner i begge polarområdene, og vil naturligvis inneha en viktig rolle i det internasjonale polaråret.

Akkurat i disse dager er glasiologer fra Norsk Polarinstitutt og Universitetet i Oslo ute i felt på Austfonna, som med et areal på godt over 8.000 kvadratkilometer er den største ismassen i europeisk Arktis, og den som fysisk mest ligner på de større polare ismassene vi finner i Antarktis og på Grønland. Feltarbeid på Austfonna er også blitt gjennomført de siste tre årene som en viktig del av to store europeiske forskningsprosjekter. Det ene prosjektet, INTEGRAL, har hatt som mål å fremskaffe bedre kunnskap om mekanismene som kontrollerer isbevegelsene og spesielt kalving av is i sjøen. Det andre prosjektet har til hensikt å validere dataene som fra 2009 vil bli samlet av den nye europeiske CryoSatII-satellitten. Ved å bruke en ny avansert radarhøydemåler som kan samle inn data til tross for tykke skyer og den mørke polarnatten, vil denne kunne registrere endringer i istykkelsen med en nøyaktighet på mellom en og tre centimeter.

For å undersøke faktorene som påvirker radarresponsen i polar snø og is, benytter forskere en Ground Penetrating Radar (GPR) for å kartlegge snøakkumuleringen tvers over Austfonna samt den indre strukturen av de øvre islagene. Radaren sender ut mikrobølger med en valgt frekvens og registrerer forsinkelse og egenskaper til de reflekterte bølgene, som er en funksjon av de fysiske karakteregenskapene av det undersøkte materialet. Radaren med en 800 MHz antenne monteres på en slede som blir tauet av en snøskuter. En datamaskin blir brukt for å lagre datafiler ved regelmessige intervaller. Samtidig brukes Global Positioning System (GPS) for å navigere langs profilene som skal måles og for å måle nøyaktige høydeprofiler over iskappen. Ved å sammenligne profiler fra forskjellige år, kan de beregne endringer i høydeendringer på isbreens overflate. Siden data om snødybden også samles inn samtidig, kan forskjellene i høyde i de to årene enten bli tolket som et resultat av forskjeller i snøakkumulering eller som et resultat av breens bevegelse.

I tillegg brukes en annen type høyfrekevnt radar som er helt identisk til den som er montert på CryoSatII-satellitten. Den sender mikrobølger ned i snø og is ved valgte test-steder, og analyserer det reflekterte signalet som en funksjon av snøegenskaper som nøyaktig måles i testområdet; slik som snøtetthet, lagdeling, vanninnhold og kornstørrelse. Denne radaren brukes samtidig fra fly over de målte profilene på breeen. Dermed har en et datasett som kan brukes til å kalibrere og validere de framtidige dataene en får fra satellitten.

Arbeidene på Austfonna fortsetter i årene fram til 2010 som en del av IPY-prosjektet GLACIODYN, finansiert av Norges Forskningsråd, og som en del av CryoSat, finansiert gjennom Norsk Romsenter og European Space Agency (ESA). Arbeidet som de norske forskerne utfører på Svalbard, er bare en del av den store internasjonale innsatsen som er fremmet av ESA for valideringen av Cryosat. Dette inkluderer også samme type eksperimenter på Grønland og i arktisk Canada.

Andrea Taurisano
Norsk Polarinstitutt