Storkobbenytt

Christian Lydersen og Kit Kovacs
Norsk Polarinstitutt

---

Størrelse og levealder
Storkobber er som navnet tilsier store seler. Vekstkurver basert på skutte individer viser at de voksne dyrene gjennomsnittlig blir 230 cm lange og veier rundt 275 kilo. Dette er analyser som er basert på dyr hovedsakelig samlet inn om sommeren. Nå er det slik med de fleste selarter at spekkmengden varierer enormt i løpet av sesongen, og særlig kjønnsmodne hunner i starten av dieperioden kan være mye tyngre enn dette. Vi har levende-fanget flere hunner tidlig i mai som har veid over 400 kilo, den største på 424 kilo. Basert på analyser av kjønnsorganer har vi funnet at storkobbehannene på Svalbard er kjønnsmodne som seksåringer, mens de fleste hunnene blir kjønnsmodne som femåringer. Aldersbestemmelsene foregår ved å lese vekstsoner i tennene til dyrene, og maksimal levealder til disse selene er rundt 30 år.

Barter og mat

Storkobbe er jo egentlig et noe fantasiløst navn for denne selen; en stor sel – og hva så? På engelsk, tysk og fransk heter den henholdsvis, bearded seal, Bartrobbe og phoque barbus, som da alle betyr barte-sel på de ulike språkene og henspeiler på de flotte værhårene disse selene har. Disse er viktige for storkobbene når de skal finne mat. Ingen andre undersøkte pattedyr har flere nerveceller per værhår enn storkobber (vi fant ca 1300 mot for eksempel 200 hos katter), og mange av disse er forbundet med mekanoreseptorer som gjør at de er svært følsomme for trykkforskjeller. Værhårene brukes derfor aktivt når storkobbene beiter på bunnen for å sortere ut hva som er mat og hva som ikke er det. For noen år siden fant noen tyske forskere ut at sel bruker værhårene sine også når de fanger fisk. Når en fisk svømmer gjennom vannet lager den et hydrodynamisk spor som selene kan føle med værhårene sine opptil minutter etter at fisken har passert. Så følger selene dette sporet til de finner fisken, og de er dermed totalt uavhengig av å bruke øynene for å finne mat. Dette forklarer jo også hvordan selene kan fange fisk i mørketiden og også i den lyse tiden på store dyp hvor lys er en mangelvare. Derfor er alle selarter utstyrt med svært følsomme værhår, og storkobbene har da noen av de mest følsomme. Analyser av mageinn­holdet til storkobber på Svalbard viser at polartorsk er det vanligste byttedyret også for denne selarten. Storkobbene tar store polartorsk som oftest oppholder seg nær bunnen. Andre fiskearter vi fant var ulike ulker, gapeflyndre og langebarn. Ellers fantes det en rekke virvelløse dyr i disse magene, som ulike arter av krabber, reker og andre krepsdyr, samt kongsnegl og blekksprut. Totalt ble det registrert 35 ulike byttedyr-arter i denne undersøkelsen. En annen sak relatert til mat og beiting hos storkobber er det faktum at en del av storkobbene på Svalbard er rustrøde i pelsen i hoderegionen og av og til nedover nakken og på framsveivene. Dette får de når de beiter på bløtbunn og stikker hodet og av og til fremsveivene dypt ned i og griser seg til med dette sedimentet som inneholder rikelig med jernforbindelser i redusert form (hovedsakelig FeS, jernmonosufid). Når dette bringes opp i vannsøylen oksideres dette til jernoksid (Fe2O3) som fester seg til pelsen til storkobbene. Fe2O3 er det vi på godt norsk kaller for rust.

Fødsel og ungevekst

De fleste storkobbene på Svalbard blir født i første del av mai. De blir gjerne født på et isflak eller av og til på fastiskanten. Fødselsvekten varierer relativt mye, og vi har registrert nyfødte som veier mellom 28 og 42 kilo. Ungene blir født med et tynt spekklag, som er en tilpasning til å kunne tåle å gå i vannet straks etter fødselen. Ofte gjør de også det, og de flytter seg gjerne til et naboflak da de blir forstyrret og mobbet av polarmåker som vil spise morkaka og annet snadder som kommer ut i forbindelse med fødselen. Fosterpelsen er delvis røytet inne i livmora, så ungene har en gråblå pels som delvis røyter, samt at de har morsomme grå og hvite tegninger i hodet som gir dem et bandittaktig utseende. I de følgende drøye tre uker vil mor og unge holde sammen, og ungene legger på seg i gjennomsnitt 3,5 kilo per dag. Når diingen så er over og de blir forlatt av mora veier de i overkant av 100 kilo, og den største ungen vi har fanget som fortsatt var sammen med mora var på 124 kilo. Denne høye veksthastigheten er mulig fordi ungene får i seg gjennomsnittlig 7,5 liter melk i døgnet, og dette er ikke lettmelk, men mer turbostoff som inneholder rundt 50 prosent fett. Måten vi kan måle dette på er ved å gi ungene en kjent mengde av kjent konsentrasjon av vann, hvor de vanlige isotopene av hydrogen og oksygen i vannmolekylet er byttet ut med tyngre isotoper. Etter at dette merkede vannet er i likevekt med kroppsvannet til selen (noe som tar en times tid) tar vi en blodprøve før selen slippes fri. Når (hvis) vi fanger ungen inn igjen etter en ukes tid kan vi ved å ta en ny blodprøve finne ut hvor mye vann som har strømmet gjennom dyret siden sist. Vannstrømmen gjennom dyret skyldes vann fra dyrets eget stoffskifte (som vi kan beregne basert på forskjell i uttynning av de merkede oksygen- og hydrogenisotopene) samt vann selen får i seg gjennom maten som for ungenes vedkommende da er melk. Vi tar så melkeprøver fra mora og beregner vanninnholdet i melka, og slik kan vi da beregne både stoffskiftet og melkeinntaket til disse frittlevende ungene. Når vi analyserer melka ser vi ikke bare etter vann, men også fett og proteininnhold, og dette gir oss da informasjon om hvor mye energi det koster for mødrene å produsere en avvent selunge. For storkobbene er dette tallet svært høyt fordi ungene er store, og de dier relativt lenge sammenliknet med andre selarter. Godt over 5000 MJ er det ekstra energiutlegget en storkobbemor har med å produsere en avvendt unge, og dette må jo erstattes igjen med å spise; noe som tilsvarer rundt ett tonn med polartorsk.

Dykking

Ingen andre selarter har unger som er så gode dykkere ved så ung alder som det vi finner hos storkobbene. De begynner, som nevnt tidligere, å gå i vannet gjerne rett etter fødselen, og under en uke gamle har vi registret dykk ned til 84 meters dybde og med varighet på nesten seks minutter. Pålimte dykkeloggere viser også at ungene er i vannet over halvparten av tiden i dieperioden, mens resten tilbinges oppe på isen. Hovedgrunnen til at storkobbeungene går i vannet så tidlig er en tilpasning til å unngå å bli tatt av isbjørn. Ved å kunne svømme og dykke fra de er født har de en sjanse til å unnslippe hvis en bjørn kommer forbi. En annen artig sak med disse ungene og dykking er at etter at de har forlatt mora så har vi registrert at mange har dykket ned til maksimalgrensen for de trykksensorene vi brukte første gang vi satte på sendere, som da var 450 meter. Seks av syv instrumenterte unger dykket så dypt før de var to måneder gamle. På voksne hunner har vi bare registrert et maksimal dykkedyp på 288 meter, og de aller fleste dykkene er grunnere enn 50 meter. Dette viser at storkobbene er fysiologisk tilpasset til å dykke skikkelig dypt, men maten de spiser holder til på eller nær bunnen i grunnere farvann slik at det ikke er noe poeng i å dykke dypere. Dette tar det tid før ungene lærer seg, og derfor får vi mer spektakulære dykkdata fra disse jyplingene enn fra de erfarne voksne selene.

Merking med satellittsendere

Det meste av merkingen med satellittsendere er blitt foretatt på unger. Noen få er satt på voksne hunner som da er blitt fanget i kastetiden. Disse sitter bare på i et par måneder fordi de voksne dyrene kommer i hårfellingen om sommeren og da faller senderne, som jo er limt fast i pelsen, av. Data fra disse viste at de voksne hunnene stort sett oppholdt seg kystnært i området de ble fanget i. Sendere påsatt unger vil da kunne henge på mye lengre i og med at de ikke skal i hårfellingen før året etter de er født. Vi har faktisk en sender som satt på i over ett år, og dette er rekordlenge uansett hvilken selart det er snakk om. Uansett, så vandrer ungene, som alle opprinnelig ble fanget i Kongsfjorden-området, stort sett rundt i kystnære farvann på Spitsbergen eller over til Nordaustlandet. Et par unntak finnes ved noen som har dradd opp til iskanten nord for Spitsbergen, og en skikkelig pelagisk vandrer som svømte nesten over til Grønland og deretter ned til Jan Mayen før senderen sluttet å virke. Vi har også to år på rad mistet merkede sel til isbjørn i området rundt nordvesthjørnet av Spitsbergen. Vi ser dette på at senderen blir dratt opp på land og holder seg der. Den ene fant Sysselmannens sommerpatrulje etter å ha fått koordinater for hvor senderen skulle være, mens den andre klarte vi ikke å finne da området den lå i var bratt, ulendt og fullt av store steiner.

Fanging og atferd

Storkobbene er jo store dyr, men de er utrolig rolige å håndtere når de først er blitt fanget. Vi bruker ikke noe form for bedøvelsesmidler i forbindelse med innfanging eller håndtering av disse selene, og hvis ungene nylig har fått mat kan de gjerne sovne i fanget mens vi holder på med dem. Dyrene fanges enten med hov eller nett oppe på isen eller med hov eller garn i sjøen. De voksne dyrene sloss litt i garnet, men så fort de skjønner at det ikke nytter roer de seg, og vi kan ta prøver eller lime på instrumenter uten noe særlig problem. Årsaken til denne atferden tror vi skyldes at hovedfienden til disse selene er isbjørn og i møtet med den nytter det ikke å sloss; det som gjelder er å komme seg unna. Derfor har de ikke utviklet noe selvforsvar, noe vi er glade for – ikke biter de heller. Ellers er mor-unge-båndet hos storkobber særlig i starten av dieperioden ganske sterkt. I vannet svømmer de tett sammen, og de har ofte nesekontakt med hverandre når de er oppe i overflaten. Mora er mer i vannet enn ungen, og når ungen ligger oppe på flak og mora er ute og spiser, er hun borte og sjekker ungen nesten mellom hvert dykk.

Vokalisering

Et annet særtrekk ved storkobbene som vi har studert en del er den fantastiske sangen som de voksne hannene fremfører under vann i parringstiden. Denne er så sterk at man kan høre den i lufta hvis man oppholder seg på isen eller i en båt hvor motoren er slått av, og da særlig hvis båten har skrog av metall. Syngingen er mest intens i slutten av mai når dieperioden nærmer seg slutten og hunnene begynner å bli tilgjengelige for paring. Når hannene synger trekker de sammen halsen, presser hodet bakover og blåser opp et parti rundt strupehodet. Så setter de i gang med syngingen mens de enten holder seg i ro på et gitt dyp (av og til også på overflaten) eller synker rolig ned i dypere vann for så å stige opp til overflaten mot slutten av sangen. Andre hanner kan komme bort til den syngende hannen og legge bartene inntil det oppblåste strupeområdet til den som synger. Dette har antakelig noe med etablering av rang mellom hannene å gjøre, og er også observert hos steinkobber utenfor California. Uansett, ved å bruke akustiske lokaliseringsteknikker samt analyser av sangene har vi kunnet identifisere enkeltindivider og også beregne hvor de opp­holder seg i sjøen. Dermed har vi klart å få innblikk i noe av det som foregår under vann i parringstiden til denne selarten. I Kongsfjorden identifiserte vi 17 ulike hanner basert på analyser av syngingen. De fleste av disse oppholdt seg på et svært begrenset område på rundt en kvadratkilometer som de patruljerte jevnlig og da tydeligvis opprettholdt undervanns-territorier. Territoriene til disse hannene overlappet svært lite. Mindretallet av disse hannene (fem stk.) vandret rundt over mye større områder (opptil 12,5 kvadratkilometer) som overlappet både de territorielle og sine egne områder. Vi tror at de territorielle hannene er de mest suksessfulle og at de som vandrer rundt er yngre hanner eventuelt eldre dyr i dårlig kondisjon som ikke klarer å forsvare et territorium. Hanner med territorier har mye lengre sanger enn de som vandrer rundt, noe som tyder på at lengden på sangen kan være en indikator på de ulike hannenes kvalitet som parringspartner. Vi studerte denne syngingen i to etterfølgende sesonger, og fant at de territorielle hannene returnerte til samme spesifikke område hvert år, mens de vandrende hannene også dukket opp igjen den andre sesongen, men fortsatt uten å ha et eget territorium. Avslutningsvis i forbindelse med storkobber og synging, så har vi funnet at det er klare forskjeller i sangen til storkobber fra Svalbard sammenliknet med storkobber fra Alaska og Canada. Slike dialektforskjeller er også funnet hos flere andre arter av sjøpattedyr.

Sjøis og breis

De to siste vårene har feltarbeidet med storkobber vært noe spesielt på grunn av is-situasjonen. I mai 2006 fantes det ikke sjøis i Kongsfjorden, mens det i mai i år var noen få kvadratkilometer med relativt tynn is i et lite område rund Gerdøya nord i Kongsfjorden. Mens de voksne ringselene forlot området, holdt storkobbene seg her og fikk både unger og diet på isbrekalvingene som det er masse av i Kongsfjorden på grunn av flere svært aktive brefronter som går ut i sjøen. Det kan dermed synes som om storkobbene klarer seg greit uten sjøis i kastetiden, men siden breene på Svalbard trekker seg raskt tilbake og snart vil ligge på land, vil dette kun være en korttidsløsning. Vi har ennå ikke sett noen storkobber som har benyttet seg av land til å få unger på, noe som ville være en bedre løsning i forhold til fremtidige dystre prognoser for sjøisens skjebne på Svalbard.