DEBATT:
Arbeidernes dag uten arbeiderne?
Folk før oss risikerte både jobb og trygghet for at vi skulle få et mer rettferdig arbeidsliv. Likevel snakker vi i dag ofte om disse rettighetene som om de alltid har vært der.
Mia Rolness, leder av LO Svalbards ungdomsutvalg, leste opp deler av diktet «til ungdommen» og la blomst på 22. juli-minnesmerket ved kirka 1. mai.
Foto: Tare Reklev Øverbø
Dette er skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Når 1. mai omtales med kommentarer som
«jeg får se om jeg orker» eller «jeg skal være bakfull», er det vanskelig å ikke
bli skuffet. Ikke fordi alle må være enige eller delta på samme måte, men fordi
slike utsagn avslører hvor lite bevisste mange har blitt på hva denne dagen
faktisk handler om.
1. mai er ikke bare en rød dag i kalenderen. Vi har fri av
en grunn.
Mange år med kamp fra dem som gikk
foran oss har gitt oss det samfunnet vi har i dag. Rettighetene vi i dag nyter
godt av kom ikke gratis. Fem ukers ferie, åtte timers arbeidsdag og
foreldrepermisjon er eksempler på resultater av tiår med organisering og
konflikt. Folk før oss risikerte både jobb og trygghet for at vi skulle få et
mer rettferdig arbeidsliv. Likevel snakker vi i dag ofte om disse rettighetene
som om de alltid har vært der.
Det er nettopp derfor 1. mai fortsatt
er viktig. Dagen handler ikke bare om historie, men om å vise at vi setter pris
på det vi har, og at vi er villige til å stå opp for det videre. Når færre
møter opp, sender det også et signal om at dette kanskje ikke er så viktig
likevel. Spesielt for oss på Svalbard, hvor valg ofte blir tatt over hodet på
oss, burde vi stå mer sammen for å fremme våre meninger og verdier.
Det er bekymringsfullt at blant annet
min generasjon, og de som er yngre, ikke vet hvorfor vi markerer denne dagen.
Når kunnskapen forsvinner, forsvinner også forståelsen for hvorfor rettighetene
våre finnes.
Det skal sies at det var veldig bra
oppmøte på kulturhuset, kanskje det beste noen gang. Både store og små møtte
opp, og det viser at engasjementet fortsatt finnes. Men dessverre vises ikke
det samme engasjementet i toget. At folk i denne byen ikke kan bruke en time av
dagen på å gå i tog for å markere en viktig dag, er skuffende.
Toget er ikke bare en tradisjon. Det
er et symbol på fellesskap og solidaritet. Det er der man viser at man står
sammen, på tvers av yrker, alder og bakgrunn. Når oppmøtet svikter, mister
markeringen noe av kraften sin.
I tillegg synes jeg det er skuffende
at sysselmesteren kun dukker opp når vi får storfint besøk av
stortingspresidenten. Sysselmesteren på Svalbard burde være til stede også de
andre årene, ikke bare når det er ekstra oppmerksomhet rundt arrangementet. Det
handler om å vise at dagen tas på alvor, også lokalt. Og for all del, ikke
misforstå, Lars, jeg liker deg, men jeg håper du også dukker opp på 1.
mai-feiringen fremover. Uavhengig av hvem som besøker byen vår.
Årets tog markerer i tillegg slutten
på en epoke: det er siste gangen gruvebusen deltar. Gruvehistorien er tett
knyttet til arbeiderbevegelsen og utviklingen av samfunnet her oppe, og dette
burde i seg selv være en ekstra grunn til å møte opp. Kanskje nettopp derfor er
det viktigere enn noen gang å delta. Ikke bare for tradisjonens skyld alene,
men for å vise respekt for historien og for de som bygde grunnlaget for livet
vi lever i dag.
Så oppfordringen er enkel: bruk én
time av 1. mai. Gå i tog. Vis at denne dagen betyr noe.
Har du noe på hjertet, eller vil du fortsette denne debatten? Vi tar gjerne imot leserinnlegg og kronikker på post@svalbardposten.no.