– Det går ikke an å overleve her oppe uten et fellesskap

Denne talen ble holdt i kulturhuset 17. mai.

Kjære alle sammen, gratulerer med dagen. 

Vi har hatt en fantastisk dag så langt, og den er heldigvis ikke over ennå. Det er noe helt eget med 17. mai i Longyearbyen. Siden jeg flytta hit har jeg ikke hatt lyst til å være noen andre plasser enn akkurat her på denne dagen. 

Mange tror det handler om at det er så vakkert her oppe – som det jo absolutt er, selv om vi alle sikkert kan være enig i at naturen og omgivelsene våre har sett bedre dager enn akkurat nå midt i vårsmeltinga og gjørmebadet. For meg handler det om fellesskapet vårt. Alt det vi opplever i hverdagen vår, som egentlig bare gjør denne dagen til selve krona på verket. Her i Longyearbyen skal ingen være alene. For det går ikke an å overleve her oppe uten et fellesskap. Og vi merker det på de små tingene. Et smil og et hei på butikken. Når man får besøk og kollegaene låner bort snøscootere eller biler. Når vennene låner bort skredpakker og vinterklær sånn at man får dratt på tur. Når noen henter deg på flyplassen når du har vært nede. En middagsinvitasjon. Når naboungene e barnevakt sånn at du får dratt ut. Når folk stiller opp på dugnad. Når noen ser at et menneske står litt utenfor, og drar fram den ekstra stolen inn til bordet og ber de sette seg ned. 

Det er kanskje akkurat det 17. mai handler om. Ikke bare flagg og tog og fine klær. Men følelsen av å høre til. Og at samfunnet vårt blir sterkest når vi mennesker ser hverandre. 

Vi har utrolig flotte ungdommer i byen vår. Ordene til Iben som leder årets 17. mai-komité var min største inspirasjon når jeg skulle skrive denne talen. Hun sa «på dager som 17. mai må vi huske å ta vare på hverandre og invitere hverandre.» Veldig sterke og kloke ord, og kanskje ekstra god når de kommer fra ungdommen vår. For det sier noe om dem, hva slags holdninger de har, og hva slags samfunn de vil at Longyearbyen skal fortsette å være. Et samfunn som ikke holder noen i kulda, men som inkluderer. Mange av våre barn og unge tar plass, og de tar ansvar. Også er de gode på å minne oss voksne på hva det er som egentlig betyr noe. De fortjener å bli lytta til. Jeg blir så stolt og ydmyk i møte med barn og unge i denne byen. Ikke bare akkurat i dag, men hver dag. Og ikke bare noen, men absolutt alle. De engasjerer seg i det de gjør. Om de står på scenen, går på kulturskolen, går på svømming, går på skyting, spiller fotball, gamer eller alt annet de finner på sammen. De arrangerer og organiserer. De tar plassen sin. Også de som ikke roper høyest har plassen sin her. 

I dette samfunnet er det rom for at de skal få si meningene sine. De viser at de bryr seg om flokken sin og menneskene i lokalsamfunnet vårt. Og det er jo egentlig veldig 17. mai. For nasjonaldagen handler ikke bare om historien vi kommer fra og friheten vi feirer. Den handler også om hvem som skal føre fellesskapet videre og hva slags samfunn vi skal være for de. For hva er det slags samfunn vi egentlig vil ha? Et samfunn der folk konkurrerer om å klare seg best alene? Eller et samfunn der vi tar vare på hverandre? I Longyearbyen vet vi svaret. For vi lever i et lite og unikt samfunn der vi møter på hverandre overalt. Her møter vi sjefen vår i barnehagen, kollegaen på butikken eller Sysselmesteren på tur til Varden. Her står studenter, elever, forskere, lærere, kokker og elektrikere i det samme toget hver dag. Det er kort vei mellom folk og vi er i lag med hverandre på tross av klasse, alder og kjønn. Og kanskje er det nettopp derfor så mange blir så glade i denne plassen. Fordi Longyearbyen minner oss på noe det moderne samfunnet på fastlandet ellers lett kan glemme: at mennesker trenger å høre til. At vi trenger å bli invitert inn. Og at vi trenger noen som ser oss. Og derfor betyr 17. mai noe mer her oppe. For dette er en dag hvor vi bokstavelig talt går sammen. Små og store. Nye og gamle svalbardianere. 

Folk som er oppvokst her, har vært her i 20 år, 30 år, og folk som kom hit for tre måneder siden. Mennesker med ulikt språk, forskjellige historier og bakgrunner. Likevel står vi her under de samme flaggene. Synger de samme sangene. Og deler den samme byen. Det synes jeg er vakkert. 

Jeg synes også det er ordentlig godt at årets komité i år igjen har invitert ungene fra Barentsburg til å delta i feiringen. At de så tydelig sier at alle barn på norsk jord fortjener å feire barnas dag, uansett hvor de kommer fra. Det er det samfunnet jeg er glad for å være en del av. Et varmt samfunn, et raust samfunn og et samfunn med plass til mennesker uansett hvor de kommer fra. Kanskje er det nettopp dét som er den viktigste formen for patriotisme i vår tid. Ikke hvor høyt vi roper om landet vårt, men hvordan vi behandler menneskene som bor i det. Kjære Longyearbyen. Lokalsamfunnet vårt. Flokken vår. Oss. Det er mange på fastlandet som enda spør «er det ikke kaldt å bo på Svalbard?». Men sannheten er jo at dette må være noe av det varmeste samfunnet vi har. Ikke på gradestokken nødvendigvis, men mellom menneskene. I kveld håper jeg at vi fortsetter å feire alt det vi er så heldige å ha. Fellesskapet. Tryggheten. Ungene som sprang rundt på torget med is i hele ansiktet. Korpsmusikken. Latteren. Menneskene som stiller opp for hverandre. Og for denne helt spesielle byen som vi er så heldig å få lov til å kalle vårt hjem. 

Gratulerer så masse med dagen og takk for meg.