Er Svalbards kulturarv egentlig unik?

Dette er skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentenes holdninger.

På Svalbard hører vi ofte at stedet er unikt. Det er grunnen til at mange kommer hit, og til at mange ønsker å bli. Denne oppfatningen preger også hvordan vi snakker om Svalbards kulturarv.

I den nylig utgitte «Strategi for forskning og høyere utdanning på Svalbard» er kulturmiljø beskrevet som et av Svalbards naturgitte fortrinn, og som noe som bør være fokus for fremtidige forskning.

Men hva er det egentlig som gjør Svalbards kulturarv unik?

På kartet kan Svalbard se ut som en avsidesliggende utpost langt mot nord. Ser vi i stedet på havområdene rundt øygruppa, får vi et annet bilde. Havet har ikke først og fremst skilt Svalbard fra verden utenfor. Det har knyttet øygruppen sammen med Norge og Europa i sør, Grønland, Jan Mayen, Island og Canada i vest, Russland i øst og resten av Arktis i nord.

Disse forbindelsene har formet Svalbards historie gjennom flere hundre år.

De nederlandske, britiske og baskiske hvalfangerne som kom til Svalbard på 1600- og 1700-tallet, opererte også langs kysten av Fastlands-Norge, ved Jan Mayen, Island, Grønland og Labrador. Pomorene som drev fangst på Svalbard på 1700- og 1800-tallet, beveget seg også mellom Nord-Norge, Novaja Semlja og Sibir. Senere var fangstfolk, fiskere, forskere og polarekspedisjoner del av tilsvarende nettverk på tvers av Nord-Atlanteren og Arktis.

Også i Svalbard museums samlinger finner vi spor etter disse forbindelsene. En håndlaget kalender i utstillingen ble for eksempel laget av Arthur Oxaas under en stormfull overvintring på Jan Mayen i 1917. Krittpiper, fangstutstyr, klær og radioapparater forteller på ulike måter om mennesker, varer og kunnskap som beveget seg over store avstander. 

Svalbards kulturmiljøer er derfor ikke bare spor etter det som skjedde på Svalbard. De er også kilder til en større historie om hvordan mennesker har beveget seg, arbeidet og utnyttet ressurser i Arktis, og om hvordan økonomiske, vitenskapelige og politiske interesser har formet regionen. Samtidig har Svalbards særegne naturforhold, historie og geopolitiske situasjon gitt denne historien et eget uttrykk. Nettopp samspillet mellom det lokale og det internasjonale er viktig dersom vi skal forstå hva som gjør Svalbard spesielt.

Likevel forskes det langt mindre på Svalbards kulturmiljøer og historie enn på natur, klima og miljø. Det er fortsatt store kunnskapshull i vår forståelse av menneskelig aktivitet på øygruppa. Det gjelder både de enkelte kulturmiljøene og hvordan de inngår i en større panarktisk historie.

Dette blir særlig viktig fordi kulturmiljøene selv er i endring.

Klimaendringene skjer raskt i Arktis og får store konsekvenser også for kulturminnene. Når permafrosten tiner, blir bakken mer ustabil. Kysterosjon, utglidninger og andre landskapsendringer kan forsterkes. Mange av Svalbards kulturminner ligger langs kysten og er derfor særlig utsatt. Kulturminner som har vært bevart i flere hundre år, kan skades eller forsvinne før de er undersøkt og dokumentert. Når et kulturminne forsvinner, mister vi ikke bare en fysisk struktur i landskapet. Vi mister også kunnskap som aldri kan hentes tilbake.

Derfor handler utfordringen om mer enn vern. Den handler også om forskning. Hva vet vi om Svalbards kulturmiljøer og hva er kunnskapshullene? Hva kan kulturminnene fortelle oss om Svalbards forbindelser til resten av Arktis? Hva skal vi ta vare på, og hvorfor?

Slike spørsmål krever samarbeid på tvers av både landegrenser og faggrenser. Forskere, museer, kulturminneforvaltning og dessuten naturvitenskapelige og teknologiske miljøer sitter på ulik kompetanse som er nødvendige for å kunne svare på dem. Kunnskap og erfaring fra andre deler av Arktis kan samtidig hjelpe oss både til å forstå Svalbards historie og til å møte utfordringene kulturmiljøene står overfor i dag.

Dette er bakgrunnen for Svalbard Archaeology Symposium 2026, som arrangeres på Svalbard museum 6. og 7. oktober. Temaet er «Svalbard Heritage in a Cold Oceans Perspective».

Her møtes forskere og kulturminneforvaltere fra blant annet Canada, Island, Skottland, Danmark, Finland og Fastlands-Norge for å diskutere Svalbards kulturarv i en større panarktisk sammenheng. Hvordan forvalte kulturarv i et Arktis i rask endring? Hva kan nyere forskning fortelle oss om konsekvensene av klimaendringer? Hva kan vi lære ved å se Svalbards historie i sammenheng med nabolandene rundt de kalde havområdene? Og hvordan kan forskning og kulturminneforvaltning samarbeide bedre om overvåking og kunnskapsdeling?

Vi ønsker ikke bare å slå fast at Svalbards kulturarv er unik. Vi ønsker å undersøke hva som gjør den unik. Og vi ønsker ikke bare å konstatere at kulturminnene er truet. Vi må også diskutere hva vi trenger å vite og gjøre for å møte disse truslene.

For å forstå Svalbard må vi både se nærmere på sporene etter mennesker som finnes her og løfte blikket mot verden Svalbard alltid har vært en del av.

Symposiet er gratis og åpent for alle.

________________________________________

Is Svalbard’s Cultural Heritage Actually Unique?

The cultural heritage sites on Svalbard are not just traces of what has happened here.

On Svalbard we often hear that this place is unique. This is the reason why many people come here and why many people want to stay. This feeling influences also how we talk about Svalbard’s cultural heritage. In the recently released «Strategy for Research and Higher Education on Svalbard» cultural environments are described as one of Svalbard’s natural advantages and should be the focus for future research.

But what is actually unique about Svalbard’s cultural heritage?

On the map, one can see Svalbard as a distant outpost far in the north. But if we look instead at the oceans around the archipelago, we get a different picture. The sea has not, first and foremost, separated Svalbard from the outside world. It has instead tied the archipelago together with Norway and Europe in the south, Greenland, Jan Mayen, Iceland, and Canada in the west, Russia in the east, and the rest of the Arctic to the north.

These connections have formed Svalbard’s history through several hundred years.

The Dutch, the British, and the Basque whalers that came to Svalbard in the 1600- and 1700-hundreds, operated also along the coast of mainland Norway, Jan Mayen, Iceland, Greenland, and Labrador. The Pomors that were hunting on the Svalbard in the 1700- and 1800-hundreds, moved also between Northern Norway, Novaya Zemlya, and Siberia. Later, hunters, fishers, researchers, and polar explorers were a part of a network across the North Atlantic and the Arctic.

In the Svalbard museum collections, we also see traces of these connections. For example, a handmade calendar in the exhibition was made by Arthur Oxaas during a stormy overwintering on Jan Mayen in 1917. Smoking pipes, hunting equipment, clothing, and radio sets tell stories on the different ways humans, objects, and knowledge moved over large distances. 

Svalbard’s cultural heritage is therefore not just traces of what happened on Svalbard. They are also sources of information to a larger history about how humans moved, worked, and extracted resources in the Arctic, and about how economic, scientific, and political interests have formed the region. At the same time, Svalbard’s distinct natural conditions, history, and geopolitical situation gave this history a personal expression. It is exactly this interplay between the local and the international that is important if we want to understand what makes Svalbard special.

At the same time, there is a lot less research on Svalbard’s cultural environments and history than on its nature, climate, and environment. There are still large gaps in our knowledge about human activities on the archipelago. This applies to both cultural environments and how they connect to a larger pan-Arctic history.

This is especially important because cultural environments themselves are changing.

Climate change is happening faster in the Arctic, and it is having large consequences also to cultural heritage sites. When the permafrost thaws, the ground becomes more unstable. Coast erosion, landslides, and other landscape changes can become stronger. Many of Svalbard’s cultural heritage sites lie along the coast and therefore are especially vulnerable. Cultural heritage sites that have been preserved for several hundred years can be damaged or disappear before they are studied and documented. When cultural heritage sites disappear, we do not just lose physical structures in the landscape. We also lose knowledge that can never be retrieved again.

Therefore, the challenge is more than just on protection. It is also on research. What do we know about Svalbard’s cultural heritage environments and what are the knowledge gaps? What can cultural heritage sites tell us about Svalbard’s connections to the rest of the Arctic? What should we take care of and why?

Such questions require collaboration across both borders and disciplines. Researchers, museums, cultural heritage managers, and, additionally, natural sciences and technical experts have different competencies that are necessary to answer these questions. Knowledge and experience from other parts of the Arctic can likewise help us both to understand Svalbard’s history and to meet the challenges cultural heritage environments face today.

This is the background for Svalbard Archaeology Symposium 2026, that is arranged at the Svalbard museum on the 6^th and 7^th of October. The theme is «Svalbard Heritage in a Cold Oceans Perspective». Here, researchers and cultural heritage managers are meeting from Canada, Iceland, Scotland, Denmark, Finland, mainland Norway, and Svalbard to discuss Svalbard’s cultural heritage in a larger pan-Arctic context. How do we manage cultural heritage in an Arctic that is changing fast? What can recent research tell us about the consequences of climate change? What can we learn from seeing Svalbard’s history in the context of neighbouring countries in the cold oceanic regions? And how can research and cultural heritage management collaborate on better monitoring and knowledge sharing?

We do not wish to just claim that Svalbard’s cultural heritage is unique. We wish to explore what makes it unique. And we do not wish to just establish that cultural heritage sites are threatened. We must also discuss what do we need to know and do for meet these challenges. 

To understand Svalbard, we must both look closer at the remains from humans that exist and look up towards the world that Svalbard has always been a part of.

The symposium is free and open to all.

Har du noe på hjertet? Vi tar gjerne imot leserinnlegg og kronikker på post@svalbardposten.no.