Fossilet som svømmer

Dette er skrevet av en ekstern bidragsyter.

I grunne pytter og dammer kan du, om du heldig, få øye på det «levende fossilet» arktisk skjoldkreps (Lepidurus arcticus). Dette urgamle dyret skriver seg helt tilbake til tiden før dinosaurene. Det finurlige kallenavnet som denne krepsen har fått, kommer av at skjoldkrepsen først ble kjent fra fossilmateriale som er rundt 240 millioner år gammelt. 

Fordi den ser akkurat ut som sine forfedre, blir arten ofte kalt et «levende fossil». For å sette disse 240 millioner årene i perspektiv: moderne mennesker, som oss, har kun eksistert i rundt 300.000 år. Det tilsvarer omtrent 0,1 prosent av tiden skjoldkrepsen har eksistert. 

Selv om dette kanskje ikke er et fryktinngytende rovdyr slik fiskeøglene (plesiosaurene) var, er det fascinerende å tenke på at dette lille dyret overlevde utryddelsen av dinosaurene for rundt 66 millioner år siden – og fortsatt er uforandret. 

Lepidurus-skjoldkrepsen er liten, opptil 4 centimeter lang som voksen, og har som regel en marmorert brunfarge som kamuflerer den godt mot bunnen. Skjoldkrepsen overvintrer som egg, som klekkes tidlig på våren når dammene tiner. Larvene utvikler seg raskt til voksne i løpet av den korte arktiske sommeren, der de glupsk spiser blant annet vannlopper, men de er også kannibaler og kan spise andre Lepidurus.  

Etter at de legger eggene sine sent på sommeren, dør alle de voksne individene, mens eggene blir liggende å vente tålmodig på neste års vårsmelting.

Disse dyrene er typiske for arktiske dammer, for eksempel rundt Kapp Linné. De regnes som en miljøindikatorart siden deres tilstedeværelse «indikerer» kaldt og rent ferskvann. De fleste av oss ville neppe sett dette som et særlig innbydende sted å bade, men disse spesielle habitatene er avgjørende for skjoldkrepsen. Ledetråden til utbredelsen ligger i det vitenskapelige navnet, Lepidurus arcticus – «Lepidurus i Arktis».  

Dessuten finnes skjoldkrepsen sjelden i vann med fisk på Svalbard. Selv om den utviklet seg flere millioner år før ferskvannsfiskene oppstod, har den aldri utviklet et effektivt forsvar mot fisk, bortsett fra å gjemme seg mellom steiner og i sedimenter på grunt vann. Rødnebbternen kan også sees fiske etter den om sommeren. 

De fleste skjoldkreps i andre arktiske områder er hunner som kan legge befruktede egg uten hann. En uvanlig egenskap ved bestanden på Svalbard er imidlertid at det også er funnet hanner. Det er ikke kjent hvorfor denne bestanden skiller seg ut på denne måten. Likevel er det mest sannsynlig at hvis du ser en skjoldkreps i en dam på Svalbard, er det et hunnindivid. Svalbard-bestanden er også uvanlig ved at en sjelden oransje variant noen ganger kan observeres. 

Denne lille skapningen spiller også en rolle i historien om fremveksten av moderne økologi. Charles Elton (1900–1991) var en engelsk zoolog ved Universitetet i Oxford og regnes som en av økologiens grunnleggere. I sin berømte bok Animal Ecology (1927) beskrev han observasjoner fra flere ekspedisjoner til Svalbard mellom 1921 og 1924, blant annet opphold i Brucebyen. Elton var blant de første som beskrev arktisk økologi, spesielt samspill mellom arter. 

Den lange, millioner av år gamle historien til skjoldkrepsen gjør den til en verdifull art innen bevaringsbiologi. Dette eldgamle krepsdyret lever i kalde, rene dammer i områder med permafrost som er i rask endring på Svalbard. Slike endringer kan påvirke ikke bare livssyklusen til arten, men også andre arter i næringskjeden. 

Den siste plesiosauren døde ut for rundt 66 millioner år siden – men skjoldkrepsen finnes fortsatt. Dette spesielle dyret i Svalbards dammer gjør oss som bor her heldige – vi deler Svalbard med et levende fossil som beviser at ikke alle fossiler er av stein. 

___________________________________________

English version:

The fossil that swims

Many in Longyearbyen have heard about the fossil bones of plesiosaurs excavated from close to Longyearbyen. We even have a green one in the town square. But did you know that some fossils are still alive and swimming in ponds in Svalbard? 

In shallow pools and ponds you may be lucky enough to see the ‘living fossil’ arktisk skjoldkreps (Arctic tadpole shrimp, Lepidurus arcticus). This ancient animal harks back to the time before the dinosaurs. This shrimp is first known from the fossil record from 240 million years ago and in all this time has not changed. This means the animal is often referred to as a ‘living fossil’, an animal that looks just like its fossils. To put these 240 million years in some perspective, modern humans, such as us, have existed for only 300.000 years, about 0.1 percent as long as skjoldkreps. 

While this animal may not be the terrifying predator to us that plesiosaurs would be, it is fascinating to consider that this animal that you can see swimming around on the bottom of ponds in Svalbard today survived the extinction of the dinosaurs around 66 million years ago; and remains unchanged.  

The Lepidurus shrimp is small, up to 4 centimetre long as an adult, and is typically marbled brown that camouflages it well against the pond bottom. The skjoldkreps survives the winter as an egg which hatches in early spring when the ponds thaw. These larvae rapidly become adult during the short Arctic summer, greedily feeding on, for example water fleas (vannlopper) but also are cannibalistic and eat other Lepidurus. After laying eggs in late summer, all the adults die while the eggs wait patiently for the spring melt the following year.

These animals are characteristic of Arctic ponds, for example around Kapp Linne. They are considered environmental indicator species since their presence ‘indicates’ cold and clean freshwater, just such as the ponds in Svalbard.  

Most of us would not consider this a pleasant place to go for a swim, but these special habitats are essential for the skjoldkreps. The clue to their distribution is in the scientific name, Lepidurus arcticus, with the name meaning the ‘Lepidurus in the Arctic’. Moreover, the skjoldkreps are rarely found in waters with fish in Svalbard.  Although evolving some millions of years before the appearance of freshwater fishes, they have never evolved an effective defence against fishes, except for hiding between the stones and in sediments in shallow waters. Arctic terns may also be seen fishing for it in the summer. 

Most skjoldkreps in other Arctic regions are females which can lay fertile eggs. However, one unusual characteristic of the Svalbard population is that males have also been found. It is unknown why the Svalbard population is different in this manner. Nonetheless, if you see a skjoldkreps in a Svalbard pond it is most likely a female living fossil. The Svalbard population is also unusual in that a rare orange form sometimes can be observed. 

This small creature is present in the story of the emergence of the science of modern ecology. Charles Elton (1900 – 1991) was an English zoologist at the University of Oxford and is considered one of the fathers of ecology with his famous book Animal Ecology (1927) in which he reported his observations from several expeditions to Svalbard between 1921 to 1924, including staying at Brucebyen. Elton was amongst the first to describe Arctic ‘ecology’, in particular, the interactions between species. 

The long, millions of years, history of the shrimp makes it a valuable species in conservation biology. This ancient crustacean lives in cold clean water ponds and pools situated in rapidly changing permafrost areas in Svalbard. Changes that could influence not only the life cycle of this creature but also of the other species of the food-web.  

The last plesiosaur died out around 66 million years ago, yet the skjoldkreps remains.  This special animal in Svalbard ponds makes us local people lucky – we are sharing Svalbard with a living fossil. And it shows us that not all fossils are made of stone. 

Har du noe på hjertet, eller vil du fortsette denne debatten? Vi tar gjerne imot leserinnlegg og kronikker på post@svalbardposten.no.