Hvem får helsehjelp – og hvem tar ansvaret?

Dette er skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Familien Alvez mottok en regning på over 100 000 kroner for datterens operasjon. Statssekretær Ole Martin Stenberg Slyngstadli i Helsedepartementet kommenterte til Svalbardposten 8.7.2026:

«Vi har forståelse for at denne saken oppleves som belastende for familien som har mottatt en regning for sykehusbehandling. Det viser at det er behov for tydeligere informasjon om regelverket og praktiseringen av dette for å unngå lignende saker i fremtiden.»

Men ulykker kan skje, og barn kan plutselig bli syke. Noen ganger kan de trenge behandling på fastlandet, på andre sykehus enn UNN i Tromsø. Hvordan foreslår Helsedepartementet at alle slike ulykker og sykdommer unngås i fremtiden? Betyr det å «unngå lignende saker» at barn skal stå ubehandlet, i tilfelle de trenger behandling? Forhåpentligvis ikke.

Stenberg Slyngstadli mener kanskje at selv om alle ulykker og sykdommer ikke kan unngås, må vi fra nå av unngå all forvirring om hvem som skal betale regningen. Hvis dette er kjernebudskapet, er det ikke nok å vise denne informasjonen på et nettsted. Den må kommuniseres tydelig ikke bare til den nåværende befolkningen i Longyearbyen, men også til alle arbeidssøkere fra utlandet.

Tilknytning til fastlandet

Regjeringen foretrekker å ansette nordmenn på Svalbard, men det er mange stillinger der internasjonal arbeidskraft er nødvendig. Vil alle arbeidsgivere i Longyearbyen nå kommunisere dette budskapet til alle sine utenlandske kandidater: at hvis de har barn – eller hvis de vil få barn mens de er på Svalbard – risikerer familien store, helt uforutsette helseutgifter?

Det er viktig å kommunisere denne triste situasjonen i god tid. Men hvis en potensiell arbeidsgiver gir dette budskapet til en jobbkandidat fra utlandet, enten med familie eller som planlegger familie, er det ikke sannsynlig at de vil akseptere jobben, i hvert fall ikke hvis de har bedre alternativer. Er det dette arbeidsgiverne i Longyearbyen ønsker? Ønsker de bare å ansette de utlendingene, for hvem Longyearbyen kanskje er det siste alternativet?

Longyearbyen trenger utenlandske arbeidere, også de med familie. Og Longyearbyen er heldig som har mange kompetente mennesker fra mange nasjonaliteter, som har bestemt seg for å bosette seg og stifte familie her.

Hvis mange slike arbeidere nå bestemmer seg for å dra for å sikre tilstrekkelig helsehjelp for barna sine, vil mangelen deres merkes av lokalsamfunnet. Og ikke bare på en sentimental «åh, vi kommer til å savne dem»-måte. Det vil merkes på en «flere bedrifter og tjenester slutter å fungere»-måte.

På vegne av Helsedepartementet har Stenberg Slyngstadli også uttalt: «Rettighetene som gjelder for alle nordmenn gjennom statsborgerskap og fastlandstilknytning, vil ikke automatisk gjelde for alle personer fra andre land som oppholder seg på Svalbard.»

I stedet for å avklare saken, åpner denne uttalelsen for nye spørsmål. Betyr dette at for full tilgang til helsetjenester må barn ha både statsborgerskap og fastlandstilknytning? I så fall, er departementet klar over at det er en rekke barn i Longyearbyen – inkludert vårt – som har norsk statsborgerskap, men mangler fastlandsadresse?

Det kan virke usannsynlig at barn som bor i Longyearbyen med norsk statsborgerskap ikke vil være fullt dekket av norsk helsehjelp. Men som nye norske statsborgere har mangelen på fastlandsadresse allerede begrenset vår tilgang til mange tjenester. Vi vet også at vi ikke er alene om å oppleve dette. Det er nå avgjørende at departementet informerer oss alle om hvorvidt både statsborgerskap og fastlandsadresse er nødvendig for våre barns tilgang til helsehjelp.

Hvis de er det, vil det også være norske familier som blir berørt av denne nye praksisen.

Ikke en teoretisk bekymring

La oss imidlertid være tydelige: vi er like bekymret for alle barn i Longyearbyen. Her fremhever vi spørsmålet om fastlandsadresse, fordi det illustrerer hvordan lovgivere kanskje fortsatt ikke fullt ut har forstått omfanget av problemet. Hvis fastlandsadresse også er en avgjørende faktor i barns helsehjelp, betyr dette at norske familier også kan bli berørt. De kan også bestemme seg for å flytte bort for å sikre helsehjelp til barna sine. Dette ville være helt i strid med Norges Svalbard-politiske mål.

Vi kaller bevisst dette «ny praksis», for det er det det i realiteten er. Stenberg Slyngstadli skriver om «tydeligere informasjon om regelverket og praktiseringen av dette», noe som kan få leseren til å tro at de eksisterende regelverket alltid har blitt praktisert på denne restriktive måten. Men fra vår egen erfaring vet vi at dette ikke har vært tilfelle.

Regelverket kan ha eksistert, men det har ikke blitt praktisert på denne måten før, i hvert fall ikke konsekvent.

Dette begynner å ligne tilfellet med utenlandske førerkort, hvor en aldri praktisert forskrift plutselig ble aktivert, og gjorde livet vanskelig for en begrenset del av Longyearbyens befolkning. Da fastboende kritiserte denne nye urettferdige situasjonen, fikk vi høre at forskriften har eksistert i årevis, så la oss bare avklare hvordan den fungerer og gå videre. Men da det ble åpenbart at den nye praksisen hadde konsekvenser for hele samfunnet og dets økonomi, og reiste mange legitime spørsmål som myndighetene ikke kunne svare på, ble det plutselig mye vanskeligere for noen å forstå hva forskriften egentlig betyr. Og, som vi husker, tok det ganske lang tid å «avklare» dette rotet.

Når det gjelder barnas helse, kan vi ikke vente like lenge. Denne nye praksisen må reverseres for alle, fordi alle barn fortjener tilstrekkelig helsehjelp. Vi trenger ikke bedre retningslinjer for en urettferdig praksis – vi trenger en bedre praksis før noen familie havner i en økonomisk katastrofe.

Dette er ikke en teoretisk bekymring. Én sykehusregning har allerede blitt raskt dekket av lokalsamfunnet. Men hva om den neste kommer snart, og hva om den er enda større? 

PS: Den 8. juli sendte vi spørsmålet vårt – «Er fastlandsadressen også nødvendig?» – til Helse- og omsorgsdepartementet. Den 10. juli fikk vi svar om at saken var videresendt til Arbeids- og inkluderingsdepartementet, fordi den «gjelder saksområder som hører innunder Arbeids- og inkluderingsdepartementet».

Dette var ganske uventet, fordi det var Helse- og omsorgsdepartementet som har uttalt seg om saken i Svabardposten og fremhevet behovet for bedre informasjon. Nå har de nektet å ta ansvar for å spre denne informasjonen. Hvem har det politiske ansvaret for denne saken? Er det nå Arbeids- og inkluderingsdepartementet?

Har du noe på hjertet, eller vil du fortsette denne debatten? Vi tar gjerne imot leserinnlegg og kronikker på post@svalbardposten.no. 

——————————————————————————

English version: 

This article was written by an external contributor. The views expressed are those of the author.

Who gets health care – and who takes the responsibility?

It is crucial for the ministry to inform us all, whether both citizenship and mainland address are needed for our children’s access to health care.

Alvez family received a bill of over 100,000 NOK for their daughter’s operation, and Secretary of State from the Ministry of Health, Ole Martin Stenberg Slyngstadli, commented to Svalbardposten 8.7.2026:

“We understand that this case is experienced as burdensome for the family who has received a bill for hospital treatment. It shows that there is a need for clearer information about the regulations and their practice to avoid similar cases in the future.”

But accidents can happen, and children can suddenly fall ill. Sometimes they may need treatment on the mainland, in hospitals other than UNN. How does the Ministry of Health propose that all such accidents and illnesses are avoided in the future? Does “avoiding similar cases” mean that children should be left untreated, in case they need treatment? Hopefully not!

Stenberg Slyngstadli perhaps means that while all accidents and illnesses can’t be avoided, we must henceforth avoid all confusion about who is going to foot the bill. If this is the core message, then it’s not enough to display this information on some web site. It must be clearly communicated not only to the current population of Longyearbyen, but also to all job-seekers from abroad.

Mainland connection

The government prefers to hire Norwegians on Svalbard, but there are many positions where international workforce is needed. Will all employers in Longyearbyen now communicate this message to all their foreign job candidates: that if they have children – or if they will have children while on Svalbard – the family risks big and completely unforeseeable health care costs?

It is important to communicate this sad state of affairs well in advance. But if a potential employer delivers this message to a job candidate from abroad, either with family or planning a family, it is not likely they will accept the job, at least not if they have any viable alternatives. Is this what the employers in Longyearbyen desire? Do they wish to employ only those foreigners, for whom Longyearbyen is perhaps the last option?

Longyearbyen does need foreign workers, also those with families. And Longyearbyen is lucky to have many competent people from many nationalities, who have decided to settle in and raise a family here.

If many such workers now decide to leave, in order to secure proper health care for their children, their lack will be felt by the local community. And not only in a sentimental “aww, we will miss them” kind of way: it will be felt by “more businesses and services ceasing to function” kind of way.

On behalf of the Ministry of Health, Stenberg Slyngstadli has also stated: “The rights that apply to all Norwegians through citizenship and mainland connection will not automatically apply to all persons from other countries residing in Svalbard.”

Rather than clarifying the matter, this statement opens up new questions. Does this mean that for the full health care access, children must have both citizenship and mainland connection? If so, is the ministry aware that there are a number of children in Longyearbyen – ours included – who have Norwegian citizenship, but lack mainland address?

It can seem unlikely that children living in Longyearbyen, with Norwegian citizenship, would not be fully covered by Norwegian health care. However, as new Norwegian citizens, the lack of mainland address has already severely restricted our access to many services. We also know we are not alone in experiencing this. It is crucial now for the ministry to inform us all, whether both citizenship and mainland address are needed for our children’s access to health care. If they are, there will be also Norwegian families affected by this new practice.

Not a theoretical concern

Let us be clear, however: we are equally concerned about all children in Longyearbyen. Here we highlight the issue of mainland address, because it illustrates how the law-makers and the officials perhaps still haven’t fully grasped the extent of the problem. If mainland address is another deciding factor in children’s health care, this means that Norwegian families can also be affected, and may also decide to move away in order to secure health care for their children. This would be completely contrary to Norway’s Svalbard policy goals.

We intentionally call this “new practice”, for that is what it is in reality. Stenberg Slyngstadli talks about “clearer information about the regulations and their practice”, which may lead the reader to think the existing regulations were always practiced in this restrictive way. However, from our own experience, we know this has not been the case. These regulations may have existed, but they have not been applied this way before, at least not consistently.

This is starting to resemble the case of the foreign drivers’ licenses, where a never-practiced regulation was suddenly activated, first making life difficult for only a restricted part of the Longyearbyen population. When local residents criticized this new unfair situation, we were basically told that regulation has existed for years, so let’s just clarify how it works and move on. But when it became obvious that the new practice had consequences for the whole community and its economy, raising many legitimate questions that the authorities could not answer, it suddenly became much more difficult for anyone to understand what the regulation actually means. And, as we remember, it took quite a while to “clarify” this muddle.

When it comes to our children’s health, we can’t wait that long. This new practice must be reverted for all, because all children deserve adequate health care. We don’t need better guidelines for an unfair practice: we need a better practice, before any family is plunged into an economic disaster.

This is not a theoretical concern: One hospital bill was already speedily covered by the local community, but what if the next one comes soon, and is even bigger?

PS: On July 8. we sent our question – is the mainland address also needed? – to the Ministry of Health. On July 10. we got a reply that the matter was forwarded to the Ministry of Labour, because “it concerns matters that lie under their responsibility”.

This was rather unexpected, because it was the Ministry of Health that communicated to Svalbardposten, and highlighted the need for disseminating information. Now they have refused the responsibility for disseminating this information. Who has the political responsibility over this matter? Is it now the Ministry of Labour?

Do you have something on your mind, or would you like to join the debate? We welcome letters to the editor and opinion pieces. Send your submission to post@svalbardposten.no