Er barns rettigheter på Svalbard redusert til kroner og øre?

Dette er skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Solidaritet gjelder ikke bare i arbeidslivet – det gjelder også for barna i barnehage og skole.

Når stortingspresidenten nå markerer 1. mai i Longyearbyen, bør han ta med seg et tydelig budskap hjem til Stortinget: Vi kan ikke akseptere en svalbardpolitikk som går på bekostning av barns grunnleggende rettigheter.

Etter 25 år i Longyearbyen banker hjertet mitt varmt for dette samfunnet. Men de nye forskriftene for barnehage og skole etterlater en emmen bismak.

Byråkratisk og politisk arroganse

Den massive kritikken i høringsrunden – fra fagfolk, menneskerettsmiljøer, foreldre og organisasjoner – ble hverken hørt eller besvart. Ikke engang en lovpålagt barnerettslig vurdering ble gjennomført.

Da daværende kunnskapsminister Tonje Brenna besøkte øya, burde hun invitert berørte familier til reell dialog. 

Og statsminister Jonas Gahr Støre burde anerkjent demonstrantene utenfor Funken Lodge, før han gikk i møte med sine egne partifeller i Svalbard Arbeiderparti.

Når økonomi trumfer likeverd og mangfold

Hvordan kan regjeringen forsvare en forskrift som fratar barnehagebarn i Longyearbyen retten til spesialpedagogisk hjelp? Uten tidlig innsats kan små utfordringer vokse seg store, og barna risikerer å starte på skolen med en unødvendig tung sekk.

Og er det virkelig til barnas beste at retten til skoleplass eller et godt nok spesialpedagogisk tilbud avhenger av om behovet utgjør over eller under 50 prosent av skoletiden?

Dette henger ikke på greip. Jeg har spurt meg selv mange ganger - hva handler dette egentlig om?

Også Nina Hallerud Normann, tidligere bosatt i Longyearbyen og rådgiver innen oppvekst og utdanning i Trondheim kommune, uttalte til Svalbardposten i 2022 at hun ikke forsto hvorfor regjeringen valgte å fjerne en rettighet barn og unge har hatt i Longyearbyen i mange år:

«Det er ikke noe mer behov for tilrettelegging i Longyearbyen enn det er på fastlandet, i både små og store kommuner. Så det burde vært mulig å fortsatt ha et godt tilbud, også i Longyearbyen.»

I det store bildet, med den overordnede Svalbardpolitikken i sentrum, ville det kostet forsvinnende lite å opprettholde et godt spesialpedagogisk tilbud i Longyearbyen – fremfor å svekke det. Dette handler ikke om å «åpne alle sluser», men om å sikre at regelverket ikke rammer unødvendig og urimelig hardt, slik det gjør i dag.

Terje Aunevik kommenterte høringsforslaget i Svalbardposten i 2021:

«Longyearbyens visjon er unikt, trygt og skapende. Dette er verken trygt eller skapende. Muligens unikt, men jeg håper ikke det er denne type unik kjølighet vi nå skal bli kjent for.»

Signaler til de unge

I et leserinnlegg i Svalbardposten i 2022 beskrev Normann det godt på vegne av oss mange::

«Det er med tungt hjerte jeg leser at regjeringen nå gjennomfører sviket mot barna i Longyearbyen.»

Signalet regjeringen sender til barn og unge er skremmende. Ungdomsrådsrepresentant Iben Abild sa til Stortingets utenriks- og forsvarskomité at det sendes et signal til barn og unge om at: «Det er greit å sortere ut mennesker som ikke er helt A4.»

Rett etter at forskriftene trådte i kraft i august 2022, holdt ungdomsrådsrepresentant Hanna Lindland Ree en appell under vardebrenningen utenfor Svalbard kirke. Appellen burde gitt de ansvarlige en tydelig vekker:

«Noe av det viktigste barn og unge trenger, er trygghet og følelsen av tilhørighet. Det har de voksne som bestemmer tatt fra oss nå som denne forskriften er vedtatt. De fjerner også mangfoldet på skolen vår, når de sorterer ut de barna som trenger spesialundervisning. Barn og unge kan lære mye av barn som trenger spesialundervisning. Det er fint at ikke alle er like. Da jeg flyttet hit, trodde jeg faktisk at Longyearbyen skole var en mangfoldig skole. Men nå er jeg bare flau over å gå på en skole hvor noen barn blir sortert bort. Men det er jo ikke jeg som burde være flau. Det er de voksne som bestemmer i Longyearbyen. De er dårlige eksempler for barn og unge. Jeg håper de snart tar seg sammen og kanskje fjerner denne forskriften.»

Jeg støtter Hannas syn.

Mangfold handler om å sette pris på alle regnbuens farger. Det innebærer å inkludere, og godta at vi er forskjellige – men likevel hører sammen, og at alle kan bidra med noe unikt og viktig inn i fellesskapet.

Det må en kursendring til

Jusprofessor Trude Haugli er krystallklar i boka Svalbard, barn og rettigheter (2026):

«Reglene innebærer en klar begrensning i det menneskerettslige vernet av retten til utdanning uten diskriminering. Høyst sannsynlig vil denne forskriftsbestemmelsen kunne settes til side som i strid med barns menneskerettigheter og, som sådan, som ugyldig.»

Er det på tide å endre kurs, spør Marit Lindland Ree i sitt debattinnlegg i Svalbardposten. Ja, det mener jeg. Et så rikt land som Norge kan ikke ha regler som fører til urimelig forskjellsbehandling og diskriminering.

Stortinget og regjeringen må ta ansvar og rette opp i uretten som er begått. Og det ytrer jeg med en viss bekymring, for altfor mye feilslått «Oslo-politikk» har rammet Svalbard de siste årene, uten at de som bor her har blitt hørt. Tenk om det hadde vært motsatt, at Longyearbyen skulle sendt Oslo en tilsvarende haglskur av inngripende regelverk?

Ja, det er kanskje en vanskelig sak, men ikke så vanskelig at vi bør tie og resignere. Mange barnefamilier har allerede flyttet som følge av de nye forskriftene. Jeg håper likevel på en kursendring – for barna som er igjen, og for de som kommer etter.

Om stortingspresidenten, kunnskapsministeren eller statsministeren ønsker å snakke med noen av oss foreldre, stiller vi gjerne opp.

Har du noe på hjertet, eller vil du fortsette denne debatten? Vi tar gjerne imot leserinnlegg og kronikker på post@svalbardposten.no.