Sletting av studiegjeld – for et mer stabilt lokalsamfunn

Dette er skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Svalbard er et av Norges viktigste strategiske områder. Det er heldigvis bred politisk enighet om målet om et trygt og stabilt familiesamfunn, og vi har kommet et godt stykke på vei. Vi er mange som trives i byen vår, og det er flere som vil flytte hit. Men dessverre er det få som blir. Den hyppige utskiftningen preger byen vår, og skaper utfordringer på arbeidsplasser, i skolen og i frivilligheten. Byen vår er med andre ord ikke så trygg og stabil som den kan være. Vi bør derfor innføre ordninger som gjør at folk ikke bare har lyst til å flytte hit, men også bli her over tid. 

Sletting av studielån for oss som bor på Svalbard kan være en slik ordning.

I dag er 189 av Norges 357 kommuner omfattet av ulike ordninger for nedskriving av studielån. Det tilsvarer 53 prosent. Over halvparten av landets kommuner får altså nytte av dette virkemiddelet for å tiltrekke seg og beholde folk. Særlig i Troms og Finnmark har ordningen vært viktig for å styrke bosetting og rekruttering.

Det er grunn til å rose slike tiltak. De anerkjenner at fraflytting er et reelt problem, og at det derfor er nødvendig med målrettede ordninger for å sikre stabile lokalsamfunn. Svalbard er på flere måter et av Norges mest krevende steder å bosette seg på, men står likevel utenfor slike ordninger.

Mange ønsker å flytte til Svalbard, og vi som bor her, vet hvor privilegerte vi er. Longyearbyen har både et rikt by- og kulturliv, mange utesteder og er omgitt av ekte villmark. Vi bor på et eventyrlig sted. Men vi vet også at mange blir værende bare noen få år før de flytter tilbake til fastlandet. Svalbard blir for mange et eventyr og et midlertidig stopp, ikke et sted man etablerer seg for lengre tid.

Det er forståelig. Avstanden til familie og nettverk er stor. Levekostnadene er høye. Flyreiser er dyre. Mange kjenner også på usikkerheten rundt hvor lenge det er realistisk å bli værende.

Utfordringen er ikke å få flere til å flytte til Svalbard. Utfordringen er å få flere til å bli. Et system for sletting av studiegjeld vil kunne fungere som et konkret og målrettet insentiv til langsiktig bosetting. Når folk blir noen år ekstra, skapes det også ringvirkninger: venner og familier blir værende lenger, frivilligheten styrkes, og arbeidsplasser og skoler får større kontinuitet.

Stabilitet er avgjørende i et lite samfunn som vårt. Høy gjennomstrømming og utskiftning svekker både arbeidsliv, skolemiljø og sivilsamfunn. Skal vi bygge et robust lokalsamfunn i Arktis, må vi også investere i menneskene som bor her.

Lånekassen har anslått at en slik ordning for Svalbard vil koste mellom 20 og 25 millioner kroner årlig. I den store sammenhengen er det et beskjedent beløp. Det tilsvarer omtrent det staten allerede har budsjettert til opprydding ved slagg- og askehaugen ved Gruve 3.

Det er bra at staten investerer på Svalbard. Men investeringene bør også rettes inn mot tiltak som styrker den langsiktige bosettingen. Infrastruktur og opprydding er viktig, men det er menneskene som skaper et samfunn.

Sletting av studiegjeld er neppe løsningen alene. Men det kan være et smart, målrettet og målbart tiltak som er verdt å prøve ut. Kanskje som en tidsavgrenset ordning som kan evalueres etter noen år.

Hvis målet er et mer stabilt norsk familiesamfunn på Svalbard, bør vi være åpne for virkemidler som faktisk kan bidra til nettopp det. Sletting av studielån er nettopp et slikt virkemiddel.

Har du noe på hjertet, eller vil du fortsette denne debatten? Vi tar gjerne imot leserinnlegg og kronikker på post@svalbardposten.no.