Siste dans for Rumba, Salsa, Samba og Tango

Dette er skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vi på Universitetssenteret på Svalbard (Unis) liker å studere naturen fra alle kanter. Fjernmåling med satellitter har etter hvert blitt et viktig verktøy for oss. Observasjoner fra satellitter er også viktig for romfysikkgruppen ved Unis.

Vi er involvert i flere internasjonale samarbeidsprosjekt for å studere verdensrommet, spesielt innen nordlysforskning. Denne historien handler om vår deltakelse i Cluster prosjektet – om et stort initiativ i regi av European Space Agency (ESA) for å studere effektene av romvær, som nå er avsluttet.

Alt har en ende – også vitenskapelige satellitter. Den 31. august og 1. september gikk de to siste av opprinnelig fire Cluster-satellitter inn i jordens atmosfære og brant opp over det sørlige Stillehavet.

På folkemunne ble satellittene kalt Rumba, Salsa, Samba og Tango. I 25 år har denne kvartetten gitt forskere ved Unis et unikt blikk på samspillet mellom solen og jorden.

Nå er det historiske romoppdraget over. Dermed avsluttes et langt eventyr som har gitt oss uvurderlig innsikt om det nære verdensrommet.

Verdensrommet

Cluster-satellittene var unike på mange måter. Med fire identiske satellitter kunne en for første gang gjøre tredimensjonale målinger i verdensrommet. Målingene ble gjort i magnetosfæren – et magnetisk skjold som omgir jorden og beskytter oss mot ladde partikler fra solen.

Med fire satellitter ble det mulig å skille mellom tidsvariasjoner og romlige variasjoner. Dessuten kunne avstanden mellom satellittene justeres. Dette gjorde det mulig å «zoome» inn på spesielle områder eller prosesser i verdensrommet.

Unis sitt bidrag 

Ingen satellitter fungerer uten et solid bakkenettverk. Siden Cluster-satellittene gikk i polar bane, passerte de ofte over Svalbard. Unis ble derfor en sentral aktør i Cluster-samarbeidet.

Spesielt viktig for romfysikkgruppen på Unis var mulighetene for studier av den polare kløften. Dette er en liten traktformet åpning i det magnetiske skjoldet der partikler fra solen kan trenger ned i den øvre atmosfæren. Svalbard er det eneste stedet i verden der denne regionen kan studeres fra bakken.

Instrumentene på Kjell Henriksen nordlysobservatoriet, samt SuperDARN og EISCAT-radarene på Breinosa utenfor Longyearbyen, har vært viktige for kalibrering og for sammenligning av observasjoner fra verdensrommet og bakken.

Sammen med solobservasjoner fra en annen satellitt, Soho, hadde vi et kraftig verktøy for å studere hvordan solen og solvinden påvirker magnetosfæren og jordens magnetfelt. Soho, med sine 31 år, er fortsatt i drift og gir oss observasjoner av solen og solvinden. Studenter på vårt introduksjonskurs «The Stormy Sun and the Northern Lights» – som for øvrig er åpnet for hele byens befolkning – får servert dagsaktuelle bilder av solen.

Breinosa i snøstorm

Spesielt minneverdig ble den aller første kampanjen med koordinerte observasjoner fra satellittene og Svalbard. Det hersket en forrykende snøstorm i Longyearbyen og veien til Breinosa var stengt av store snøskavler.

De fleste instrumentene på Kjell Henriksen observatoriet kunne fjernstyres, men en ingeniør og en forsker måtte ta beina fatt mer enn 400 høydemeter for å starte EISCAT-radaren grytidlig på morgenen. Det ble en strevsom tur med røykepause i hver veikurve – selv om ingen av dem røykte!

Da stormen roet seg utover formiddagen, fikk Store Norske ryddet veien og Svalbardpostens utsendte kjørte opp for å lage en reportasje om den første koordinerte EISCAT-Cluster-kampanjen.

I løpet av de 25 årene Cluster var i drift, har Unis-forskere ledet eller bidratt til hundrevis av vitenskapelige artikler basert på målinger fra satellittene. Erfaringene og kunnskapen samlet gjennom disse årene forsøker vi å bringe med videre til neste prosjekt og til våre studenter.

Uheldig start

Cluster-prosjektet er et godt eksempel på at ikke alt går som planlagt i første forsøk, men også et eksempel på at en ikke bør gi opp av den grunn.

Det første forsøket på å bringe Cluster-satellittene i bane i 1996 ble dramatisk. ESA ville bruke en helt ny bærerakett, Ariane 5, for å skyte opp satellittene. Noe av programvaren for styring av den nye bæreraketten var hentet fra forrige generasjon Ariane-raketter. Det gikk ikke så bra. En kritisk programvarefeil forårsaket kraftige utslag på de ytre rakettmotorene slik at disse løsnet.

For å unngå skader ble raketten sprengt etter bare 40 sekunder. Flere års arbeid gikk tapt da restene av bæreraketten og de fire satellittene regnet ned over jungelen i Fransk Guyana.

Heldigvis sluttet ikke historien der. Satellittene ble gjenoppbygget og skutt opp på nytt i 2000. Denne gang skjedde oppskytningen i to omganger med Suyouz-raketter fra Bajkonur i Kasakhstan. Etter dette gikk alt som planlagt, og det som var tenkt som et kort oppdrag på to år ble til mer enn et kvart århundre år med observasjoner av magnetosfæren og solvinden.

Nye muligheter

Prosjektet som skal føre arven etter Cluster videre heter SMILE. Denne satellitten ble skutt opp tidligere i år og skal ta røntgenbilder av jordens magnetiske skjold, og samtidig ta bilder av nordlyssonen.

Unis-forskere er aktivt involvert i både instrumenter og vitenskap også i dette prosjektet, og installasjonene på Breinosa ventes nok en gang å spille en viktig rolle.

Et lite tips til slutt: Det kan lønne seg å se oppover i tiden framover. Når natten etter hvert kommer tilbake for fullt de neste ukene, vil vi kunne se både meteorsvermer og nordlys på himmelen over Svalbard dersom været spiller på lag.

Har du noe på hjertet? Vi tar gjerne imot leserinnlegg og kronikker på post@svalbardposten.no.