DEBATT:
Går staten snart tom for kameler?
Elke Morgner elsker å bo på Svalbard, men kjærligheten for øygruppen settes stadig på prøve.
Elke Morgner har bodd i Longyearbyen i snart 20 år. Nå må hun kanskje flytte.
Foto: Maria Philippa Rossi
Dette er skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg elsker å bo på Svalbard og har kunnet kalle meg fastboende i snart 20 år. Jeg har venner og familie som synes det er rimelig sprøtt, og av og til lurer jeg på hvorfor jeg velger denne tilværelsen. Fire måneder med mørketid, stadig flere høstsesonger som regner bort, tidkrevende og dyre flyforbindelser til Tromsø, tomme hyller i butikken og mangel på drikkevann er hverdagsutfordringer man etter hvert aksepterer som en del av svalbardtilværelsen.
Men de siste årene har Oslo sendt stadig flere store kameler nordover, og disse setter nå min ubetingede kjærlighet på prøve. Som utlending på Svalbard har man god trening i å svelge disse. Men selv for meg, som har perfeksjonert kamelslukingen, begynner det nå å komme til et punkt hvor det ikke lenger er mulig.
Kamelene har blitt for mange, og de blir bare større og større.
Avdemokratisert
Følelsen av avmakt startet for alvor da jeg mistet stemmeretten min i Longyearbyen i 2023, i likhet med mange andre fastboende utlendinger. At jeg har stemmerett ved neste kommunalvalg i Tromsø, er en morsom absurditet.
Det ble forverret av retorikken fra nasjonale politikere, som stadig vekk deler oss svalbardianere inn i «nordmenn» og «utlendinger» og som virker å glemme at vi bygger dette lille, flotte samfunnet sammen.
Det hele toppet seg like før sommerferien, da det kom frem at våre barn kanskje ikke er dekket av helseforsikringen vi foreldre er dekket av. I fjor fikk en lokal familie en regning på 100.000 kroner fra Helse Bergen etter at datteren hadde blitt operert.
Risikerer vi lignende utgifter om barna våre trenger helsehjelp?
Etter fire måneder med venting på svar fra NAV, der saken har fått status «høyt prioritert», vet vi fortsatt ikke hvilken trygdestatus barna våre egentlig har.
Vi vet ikke om vi må betale eventuelle kostnader dersom de får behov for spesialisthelsetjenesten. Vi har tatt kontakt med et privat forsikringsselskap, men det virker å være umulig å forsikre barn under 16 år.
Helsemyndighetene har selv gått ut og sagt at de ikke ser noen grunn til å tette hull i regelverket. Dermed er vi snart tom for alternativer når det vi forventer blir et negativt svar fra NAV endelig kommer. Som EU-medborgere er vi heldige. Vi har en bolig i Tromsø og dermed muligheten til å flytte dit for å få barna trygdet – slik som alle barn som er bosatt på fastlandet er. Vår lille utenlandske familie er mer enn velkomne der.
Problemet vårt er at ingen i familien har lyst til å flytte.
Barna har vokst opp i Longyearbyen, dette er deres og vårt hjem. Mannen min og jeg har jobber vi trives i, gode venner og bidrar aktivt til samfunnet her nord. Når vi snakker med norske fastboende, får vi aldri følelsen av å ikke høre til eller ikke være velkomne, snarere tvert imot.
Det er regjeringen som understreker forskjellen på «oss» og «dem.»
Store konsekvenser, også for nordmenn
Longyearbyen er en brikke i et geopolitisk spill for den norske staten. Men det er også et familiesamfunn og et verdsatt hjem for alle som bor her. Vi er ikke bare tall i en befolkningsstatistikk. Vi er individer som har valgt å bosette oss her i nord, som er flettet sammen i et vakkert nettverk som er mer enn summen av enkeltdelene. Nettet består av mange tråder der individer og samfunnsfunksjoner ikke alltid er lett å skille.
Hadde familien og jeg flyttet til fastlandet, hadde Longyearbyen blant annet mistet en erfaren geolog i SNSK, et mangeårig mandskormedlem, en ansatt i Røde Kors, en frivillig fagleder skred i Longyearbyen Røde Kors hjelpekorps og en snøobservatør for den lokale og regionale skredvarslingen.
Skigruppen i Svalbard Turn hadde mistet to medlemmer og en frivillig voksen, speidergruppen hadde mistet to speidere, sirkusgruppen hadde mistet en artist, Longyearbyen skole og kulturskolen hadde mistet to elever. Flere norske fastboende voksne og barn hadde mistet kollegaer og gode venner.
Om flere utenlandske familier flytter, får Longyearbyens fine samfunnsnett etter hvert så store hull at de blir vanskelige å tette.
Å hente drikkevann i butikken og spise taco uten agurk og paprika kan vi leve med. Manglende helseforsikring for barna våre vil i større grad tvinge utenlandske familier bort fra Longyearbyen. Til syvende og sist vil dette gå utover alle fastboende, også de norske.
Det er stikk i strid med det uttalte ønsket om økt bo- og blilyst her nord.
Er det dette den norske staten ønsker?
Har du noe på hjertet, eller vil du fortsette denne debatten? Vi tar gjerne imot leserinnlegg og kronikker på post@svalbardposten.no.