Et løft for polarforskningen

Dette er skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Mandag 11. mai var det 100 år siden ferden over Nordpolen med luftskipet Norge startet fra Ny-Ålesund – en historisk og vitenskapelig milepæl. Siden da har nasjonen Norge utviklet polar forskningsinfrastruktur i verdensklasse. Det gjør det naturlig å ta vår del av ansvaret når vi nå står på startstreken av et formidabelt internasjonalt forskningssamarbeid.

Norge-ekspedisjonen, som fant sted i 1926, ble gjennomført i et samarbeid mellom norske Roald Amundsen, amerikanske Lincoln Ellsworth og italienske Umberto Nobile, og står igjen som et kraftfullt og tidlig symbol på internasjonalt samarbeid i Arktis. Ekspedisjonen var en historisk milepæl, der man blant annet slo fast at det ikke fantes land nord for Svalbard og Alaska, bare hav – og is. Nå står vi i en situasjon der isen i Polhavet smelter bort litt etter litt. Utsikten er at Polhavet vil gå fra hvitt til blått om sommeren.

Det femte internasjonale polaråret som arrangeres i 2032–33 er et multilateralt krafttak med mål om å produsere nødvendig kunnskap for å forstå klima- og naturendringene i Arktis og Antarktis. Innsikten er fundamentet for god forvaltning. Det hersker ingen tvil om behovet. Eksempler på endringer i økosystem, havområder og kystlinjer over hele verden er velkjente. Konsekvensene for sikkerhet og matproduksjon likeså.

En historisk mulighet

Det store spørsmålet er hvordan vi møter og tilpasser oss endringene – og hvor store de blir. Norge har et naturgitt geografisk fortrinn, men også en historisk mulighet til å bidra med norsk polarforskning i et internasjonalt kunnskapsløft gjennom det femte internasjonale polaråret.

Norsk Polarinstitutt har i årtier forsket på, overvåket og kartlagt Svalbard og omkringliggende havområder. Kunnskapen vi innhenter omsettes til råd som norske myndigheter benytter seg av i forvaltningen av norske polarområder. Helt siden 1960- og 70-tallet har vi overvåket breer og Svalbards dyreliv. På 1990-tallet kom vi i gang med årlige målinger i Framstredet, havområdet mellom Svalbard og Grønland hvor isen driver ut av Polhavet. Resultatet er lange tidsserier, som kan benyttes til å fastslå endringer i naturen.

I Kongsfjorden ser vi at breene er i ferd med å trekke seg opp på land, og de store skrugardene i Framstredet er kraftig redusert. Å innhente informasjon av denne typen i verdens barskeste naturmiljø krever rett folk og utstyr. Gjennom årene har polarinstituttet bygget opp en ganske solid plattform.

En hav- og polarnasjon

De senere årene har det skjedd mye innen norsk polar infrastruktur: Ny-Ålesund forskningsstasjon på vestkysten av Svalbard, som for 100 år siden var utgangspunktet for Norge-ekspedisjonen, tilbyr nærhet til arktiske fjorder, arktisk biologi og breer. Om sommeren myldrer det her av forskere fra hele verden, i umiddelbar nærhet til Kongsfjorden. Overvåkingen er kontinuerlig og pågår gjennom hele året.

Polarinstituttets forskningsskip «Kronprins Haakon» er et flytende isgående laboratorium i stand til å ta seg inn i alle deler av Polhavet. I løpet av 2026 skal skipet også seile sørover mot iskanten utenfor kysten av Dronning Maud Land i Antarktis, og Bouvetøya, den norske vulkanøya i Sørishavet som er regnet som den mest isolerte i verden. 

Fra den norske forskningsstasjonen Troll i Dronning Maud Land overvåker vi naturen hele veien fra fjellområdene rundt stasjonen og helt ut til de enorme isbremmene som strekker seg rundt kysten av det norske kravområdet i Øst-Antarktis. Vi følger også med på hav- og isforholdene utenfor. Vi overvåker fugler, måler atmosfæriske endringer og kartlegger istykkelse og grunnforhold med flybåren is-radar. Våre polarforskere har boret hull tvers gjennom Fimbulisen for å måle endringer i Sørishavet.

Det femte polaråret

Polarhistorien har vist oss hva som faktisk er mulig å oppnå, både gjennom selvstendige ekspedisjoner som Norge-ekspedisjonen og gjennom de internasjonale polarårene. Antarktistraktaten er et resultat av internasjonalt samarbeid under Det internasjonale geofysiske året på tampen av 1950-tallet. Dette er et resultat det er verdt å la seg inspirere av og som ikke hadde vært mulig å oppnå uten å jobbe sammen.

Når Polhavet går fra hvitt til blått og isbreene og iskappene smelter, går verden samtidig inn i nytt terreng – vitenskapelig, forvaltnings- og samfunnsmessig. Det femte internasjonale polaråret gir oss en unik mulighet til å samle kunnskap, kompetanse og erfaringer på tvers av landegrenser, fagdisipliner og kunnskapstradisjoner. Det er kloke grunner til at det femte internasjonale polaråret også kaster nettet bredt og i stor grad også favner urfolksperspektivet.

Polaråret gir oss også en nødvendig anledning til å sikre lange tidsserier, etablere nye observatorier, utvikle ny metodikk og legge grunnlaget for kunnskap som fremtidige generasjoner vil være avhengige av. Historien har vist oss at det er nettopp i slike felles løft vi har lykkes best – enten det har handlet om å kartlegge ukjent natur, etablere varige samarbeidsstrukturer eller legge til rette for fredelig sameksistens i polarområdene.

Hundre år etter at luftskipet Norge lettet fra Ny-Ålesund, står vi igjen ved et veiskille. Den gang handlet det mye om å utforske ukjent geografi. I dag handler det om å forstå omfanget av at den arktiske naturen slik vi kjenner den er i ferd med å endre seg – og om å finne veier videre i en ny natur. Skal vi lykkes med det, må vi løfte blikket, samarbeide bredt og investere tungt i kunnskap. Et internasjonalt polarår er et nødvendig svar på en verden i rask endring.

Har du noe på hjertet, eller vil du fortsette denne debatten? Vi tar gjerne imot leserinnlegg og kronikker på post@svalbardposten.no.