Gruvedriften handlet aldri bare om kull

Dette er skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Nedleggelsen av gruvedriften på Svalbard fremstår i dag som et politisk feilgrep av de sjeldne – et vedtak som luktet mer av symbolpolitikk enn av strategisk statskunst. At beslutningen i sin tid i stor grad ble drevet frem av partier som Venstre, nærmest som et prinsipielt «benkeforslag» i klimapolitikkens navn, gjør ikke saken bedre. 

For mens man på Stortinget kunne markere grønn samvittighet, har konsekvensene i nord blitt langt mer konkrete – og langt mer alvorlige.

Jeg jobbet selv på Svalbard store deler av 1990-tallet. Den erfaringen gir et annet perspektiv enn det man ofte får i den politiske debatten sørpå. Gruvedriften var ikke bare en næring – den var selve ryggraden i Longyearbyen. Kullet betydde arbeidsplasser, ja, men også trygghet, tilhørighet og stabilitet for familiene som bodde der. Det var grunnlaget for et ekte familiesamfunn, med skole, fritidstilbud og en hverdag som strakk seg langt utover skiftarbeid i gruvene.

Usikker fremtid

I over hundre år har gruvedriften vært selve fundamentet for norsk tilstedeværelse på Svalbard. Det handler ikke bare om kull, men om folk, familier og samfunn. Når gruvene forsvinner, forsvinner også noe langt viktigere enn en industri: nemlig selve begrunnelsen for et stabilt norsk samfunn i Arktis.

Det er nettopp dette som gjør beslutningen så oppsiktsvekkende kortsiktig. For samtidig som Norge trapper ned sin industrielle tilstedeværelse, øker den geopolitiske temperaturen i nordområdene. Stormakter retter blikket mot Arktis, og Svalbard ligger strategisk plassert midt i dette spenningsfeltet.

I praksis har man byttet ut en stabil, norsk forankret næring med en usikker fremtid basert på turisme, forskning og prosjektøkonomi. Det er i beste fall sårbart. I verste fall naivt. For hva skjer når arbeidsplassene forsvinner? Folk flytter. Og når folk flytter, svekkes også den faktiske norske tilstedeværelsen – den eneste formen for suverenitet som virkelig teller i praksis.

Enda mer paradoksalt blir det når man ser på energisituasjonen. Etter nedleggelsen av kullkraften er Longyearbyen i dag avhengig av dieselaggregater for strøm og varme. Altså har man gått fra lokal kullproduksjon til importert fossilt drivstoff – fraktet over lange avstander. 

Det er vanskelig å se hvordan dette skal være et klimamessig fremskritt. Snarere fremstår det som et klassisk eksempel på politisk dobbeltmoral: utslippene flyttes, men forsvinner ikke.

Ingen hevder at kull er fremtiden

Det er nettopp derfor jeg mener tiden er inne for å tenke mer pragmatisk. En ny oppstart av kulldriften i Gruve 7 bør vurderes seriøst, ikke som et tilbakeskritt, men som et nødvendig tiltak for å sikre stabil kraftforsyning til lokalsamfunnet. Dette handler ikke om å romantisere kull, men om å erkjenne realitetene: Longyearbyen trenger forutsigbar energi, og per i dag finnes det ingen fullgode alternativer som kan levere det samme nivået av stabilitet året rundt under arktiske forhold.

Og i kulissene står Russland. I Barentsburg drives det fortsatt gruvedrift, og russisk tilstedeværelse på Svalbard opprettholdes nettopp gjennom industri og aktivitet. Kontrasten til den norske tilbaketrekningen er slående. Der Norge avvikler, opprettholder andre sin posisjon.

Ingen hevder at kull er fremtiden. Men spørsmålet er om det var klokt å avvikle nå, uten å ha robuste alternativer på plass – verken for energi, arbeidsplasser eller sikkerhetspolitisk tilstedeværelse. 

Politikere liker å snakke om «omstilling». Problemet på Svalbard er at omstillingen kom før fundamentet var sikret. Resultatet er et norsk samfunn som i økende grad hviler på midlertidighet, subsidier og gode intensjoner. Det er et svakt utgangspunkt i et område der realpolitikk, ikke idealer, til syvende og sist avgjør.

Norge har ikke råd til å være naive i nord. På Svalbard er tilstedeværelse makt. Og den makten bygges ikke med vedtak alene – den bygges med mennesker, aktivitet og langsiktig vilje til å stå der.

Har du noe på hjertet, eller vil du fortsette denne debatten? Vi tar gjerne imot leserinnlegg og kronikker på post@svalbardposten.no.