Sammen er vi mindre alene

Dette er skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Sommeren er årstiden vi lengter etter.

Den kommer med lyse netter, blomster som strekker seg mot sola og barnelatter som fyller nabolag og strender. Vi senker skuldrene. Reiser bort. Samles rundt kaffebord, bålplasser og brygger. Vi puster litt friere.

Men ikke alle kjenner sommeren slik.

For noen blir stillheten tyngre når skolene stenger. For noen blir dagene lengre når hjelpetilbud tar ferie. For noen blir følelsen av å stå utenfor ekstra synlig nettopp når resten av verden ser ut til å ha det godt.

Mens sommerlyset fyller himmelen, sitter noen alene med mørket.

I Kirkens SOS og Girku SOS vet vi dette. Derfor er vi til stede hele døgnet – også når andre kontorer er stengt og ferien har lagt seg over landet. Telefonen og chatten tar ikke sommerferie. Det gjør heller ikke sorgen, angsten, ensomheten eller håpet om at noen skal svare.

Som frivillig får jeg innblikk i virkeligheter som sjelden får plass på forsiden.

Jeg hører stemmen til en 16-åring som ikke lenger ønsker å leve. En ungdom som har ropt om hjelp, men som ikke regnes som syk nok til å få den.

Jeg leser meldingen fra en 18-åring som har ventet i to år på behandling. To år. Et helt ungdomsliv med venting.

Jeg lytter til eldre mennesker som gråter i telefonen fordi dagene har blitt så stille at de ikke lenger vet om noen ville savne dem.

Da kjenner jeg det i hjertet.

For bak hver statistikk finnes et menneske. Bak hvert kønummer finnes en historie. Bak hver venteliste finnes et liv som ikke kan settes på pause.

Vi er mange som snakker om viktigheten av psykisk helse. Likevel ser vi mennesker som blir stående alene i køen, år etter år. Vi trenger et psykisk helsevern som favner hele mennesket, fra vugge til grav, på norsk og samisk, i by og bygd. Ikke bare i festtaler, men i praksis.

For de som trenger hjelpen mest, har ofte minst krefter til å kjempe for den selv.

Derfor er dette ikke bare politikernes ansvar. Det er også vårt.

Kanskje handler det om et smil. Et «hei». En melding til noen du ikke har snakket med på lenge. En kaffekopp med naboen som sitter alene. Vi vet sjelden hva andre bærer på. Men vi vet at det å bli sett kan være forskjellen mellom håp og håpløshet.

Frivilligheten bygger broer der ensomheten prøver å bygge murer. Hver eneste dag stiller frivillige i Kirkens SOS opp med varme, tid og lyttende ører. Ikke fordi de har alle svarene, men fordi ingen skal måtte bære alt alene.

Det er en stille innsats. Men den betyr noe.

I en tid der mange kjenner seg usynlige, kan et annet menneskes nærvær være et lite lys i mørket. Så mens vi nyter sommerens lange dager, la oss også huske dem som gruer seg til kvelden. La oss se litt ekstra etter hverandre. Strekke ut en hånd. Ta den telefonen. Banke på den døra.

For mørket tar ikke sommerferie. Det bør heller ikke medmenneskeligheten gjøre.

God sommer. Ta vare på hverandre. Sammen er vi mindre alene.

Har du noe på hjertet, eller vil du fortsette denne debatten? Vi tar gjerne imot leserinnlegg og kronikker på post@svalbardposten.no.