Et regelverk på kollisjonskurs med Longyearbyen

Dette er skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er umulig å lese historien om familien Alvez uten å bli berørt. En 16 år gammel jente i samfunnet vårt fikk nødvendig behandling etter henvisning fra Longyearbyen sykehus. Familien trodde, som sykehuset og Haukeland universitetssjukehus, at behandlingen var dekket av folketrygdordninga. Først etter operasjonen kom regningen på over 100.000 kroner. En regning i en størrelsesorden som de fleste av oss hadde hatt problemer med å få betalt.

Så gjør Longyearbyen det vi kan best. Stiller opp. På ett døgn samlet lokalsamfunnet inn hele beløpet gjennom en Spleis. Det sier alt om hvilket samfunn vi er og hva vi ønsker å være. Et samfunn som tar vare på hverandre når noen trenger hjelp. Men samtidig må vi tørre å si det åpenbare: det er ikke sånn det skal fungere. Ingen familier skal være avhengig av en innsamlingsaksjon for å kunne gi barnet sitt nødvendig helsehjelp.

Klagen fra familien er nå avslått. Det betyr at Helse Bergen mener de har anvendt gjeldende regelverk riktig. Det er ingen vits å kritisere verken dem eller Longyearbyen sykehus for hvordan denne saken har utspilt seg. Tvert imot viser saken at problemet ligger en helt annen plass. For dette er tydeligvis resultatet av et lovverk, og da er lovverket rett og slett for dårlig, i tillegg til at det tydeligvis er alt for lite kjennskap til hvordan dette slår ut i praksis. Og når konsekvensen av et elendig lovverk fører til at barn ikke er omfatta av folketrygdordninga som foreldrene er medlem av, og derfor ikke får helsehjelp, så må lovverket endres.

Det er alvorlig at barn kan stå uten dekning for sykehusbehandling, til tross for at foreldrene arbeider for norsk arbeidsgiver, betaler skatt og er medlemmer av folketrygden. Barn har ingen innflytelse over hvor foreldrene kommer fra når de flytter hit. De har ingen mulighet til å påvirke hvilket regelverk som gjelder. Men de har tydeligvis færre og dårligere rettigheter i samfunnet vårt. Det er grunnleggende urimelig.

Det er viktig at dette ikke blir en sak som ender med at alle instansene nikker og konstaterer at «sånn er det bare». Når lovverket i praksis legger til grunn at medlemskap i folketrygden forutsetter arbeid, blir resultatet at barn faller utenfor. Barn kan ikke forventes å skaffe seg jobb for å få tilgang til helsehjelp. Jeg forventer at Regjeringen snarest går gjennom folketrygdloven og helserettighetene på Svalbard, slik at barn ikke mister retten til nødvendig spesialisthelsetjeneste fordi foreldrene kom direkte fra utlandet til arbeid i Longyearbyen. Og at Stortinget endrer på regelverket. Et samfunn som ønsker å være et trygt familiesamfunn, kan ikke ha et lovverk som gjør barns rettigheter avhengige av foreldrenes flyttehistorikk.

Denne saken føyer seg bare i rekka over det skillet som regjeringen forsøker å skape mellom norske og ikke-norske innbyggere. Prinsipielt mener jeg at den også handler om hvilken retning vi ønsker i Svalbardpolitikken. Regjeringen gjentar til det kjedsommelige at målet er å styrke den norske tilstedeværelsen og sikre at Longyearbyen skal være et familiesamfunn. Det er for så vidt et mål også SV deler, vi er bare veldig uenige i hvordan man oppnår det. For målsettingen vil aldri kunne oppnås ved å gjøre livet vanskeligere for familier fra andre land som bor her.

De siste årene har vi sett flere forslag og vedtak som rammer innbyggere uten norsk bakgrunn, og jeg mener dette er en helt feil retning og gå. Ingen nordmenn får akutt større lyst til å bo og bli i Longyearbyen fordi naboene våre får færre rettigheter. Longyearbyen blir ikke en bedre plass å bo av å bli mindre inkluderende. Tvert imot. Det er på fullstendig kollisjonskurs med hva slags samfunn vi har her oppe.

Det som gjør Longyearbyen så attraktivt og unikt er at vi er et åpent, internasjonalt og inkluderende samfunn. Vi lever side om side, uavhengig av hvilket pass vi har. Vi er avhengige av arbeidskraft fra mange land, og vi bygger lokalsamfunnet vårt sammen.
Hvis målet er stabile lokalsamfunn og flere norske innbyggere, må politikken handle om å gjøre Svalbard til et bedre sted å bo for alle som bor her. Det er sånn vi skaper tilhørighet. Da blir folk værende. Da velger flere å satse livene sine her, også nordmenn.

Ingen barn skal ha dårligere tilgang til nødvendig helsehjelp fordi foreldrene kom direkte til Svalbard fra utlandet. Ingen barn skal måtte være avhengige av en Spleis for å få behandling. Og ingen barn skal betale prisen for et regelverk som slår ut urettferdig. Innbyggerne i Longyearbyen fortjener et regelverk som gjenspeiler det samfunnet vi er og ønsker å være.

Har du noe på hjertet, eller vil du fortsette denne debatten? Vi tar gjerne imot leserinnlegg og kronikker på post@svalbardposten.no.