– Ser ingen hensikt med å rakke ned på det mangfoldige samfunnet

– Kan vi få russekort?!

To jenter stormer bort til Embla Abild (19), og gir henne en god klem. De får russekort til både seg selv og småsøsken, og Embla blir bedt om å ringe mammaen til den ene for å koordinere henting og levering.

Det er et prakteksempel på hvordan «svalbardfamilien» fungerer. Når tanter, onkler og besteforeldre bor langt unna, spiller det tette båndet mellom naboer og venner en større rolle.

– Det betyr veldig mye å ha en sånn valgt familie. Det har jeg innsett når jeg har blitt eldre, at du her er omgitt av folk som ikke trenger å stille opp for deg, men som likevel gjør det gang på gang.

Elsker Longyearbyen

Foreldrene til Embla flyttet til Longyearbyen på 1990-tallet, og bortsett fra et år i USA og et på New Zealand, har hun bodd her nord.

19-åringen sier at hun ganske ofte får spørsmål om hun kunne tenke seg å gi en slik oppvekst til neste generasjon. Hun er ikke i tvil om at en oppvekst full av tur, hunder, snøskuter, vinter, et rikt kulturliv og idrettstilbud, er noe å trakte etter.

– Men det er betinget ja.

Embla blir med et alvorlig, eller la oss kalle det engasjert, og sier at hvis Svalbard får bli sånn som det er nå, så kan hun absolutt se for seg en fremtid på øygruppa.  

– Jeg elsker Longyearbyen på grunn av det multikulturelle og mangfoldige samfunnet vi har. Men hvis staten fortsetter å pushe på at vi bare skal være norske, og dytte ut de utenlandske, så ønsker jeg ikke å bo her. Det er mange som har flyttet fordi de har mistet stemmeretten, eller ikke lenger føler seg velkommen.

Embla tror ikke Longyearbyen hadde vært et samfunn folk ville ha blitt i lenge, om det var helt A4 eller helt norsk.

– Det er elever på skolen som føler seg norske, de har bodde i Norge store deler av livet, de har gode karakterer i norskfaget. Alt de mangler, er et norsk pass, sier hun frustrert. 

Taler de unges sak

Embla har vært ungdomsrådsleder i to perioder. Hun er svært stolt over det de har fått til, blant annet at de fikk endret skatteloven så ungdom på Svalbard også kan få frikort. Det er en engasjert gjeng som gang på gang får gjennomslag for viktige saker som gjelder barn og unge. Den avtroppende lederen er tydelig på at dette ikke kommer gratis.

– Vi har møte-, tale- og forslagsrett, men grunnen til at vi faktisk blir hørt, er fordi vi legger ned solid arbeid i forkant. Om vi møtte opp i joggebukse og hettegenser, satt slapt på stolen og tok møtehonoraret og gikk, så ville vi ikke hatt samme påvirkningskraft. Viser du respekt, så får du respekt.

Øynene til 19-åringen gnistrer. Da Utdannings- og forskningskomiteen var i Longyearbyen i vår, fikk ungdomsrådet 45 minutter med dem. Simen Velle med flere sa at de var det beste ungdomsrådet de hadde møtt, og at de stilte svært godt forberedt.

– Vi er kunnskapsrike på Svalbard, og kan svare ut spørsmål på temaer som angår oss. Når politikere skryter av oss til sine partifeller på Stortinget, da føler jeg at vi blir hørt.

Embla har vært medlem av rådet i mange år, og sett det variere fra så vidt nok medlemmer til at 16 ungdommer stiller til valg. Samtidig er rådet svært sårbart for fraflytting.

Embla forteller at det jobbes hardt for å skape kontinuitet, og at engasjerte ungdomskoordinatorer har bidratt til å skapende et velfungerende ungdomsråd.

Tøffe tak

Men ungdomsengasjementet er langt i fra bare trivelige møter med toppolitikere og stortingsrepresentanter. Da det for noen år siden var diskusjon om Tio Monchos skulle få skjenkebevilgning, engasjerte ungdomsrådet seg og fikk mye motstand.

– Vi mente at det ikke skulle være skjenkebevilgning på et sted som deler inngang, utgang og nødvendige fasiliteter med et folkebibliotek. Da fikk jeg mye hets, forteller Embla.

Den gang, kun 15 år gammel, opplevde hun personangrep både i Facebook-innlegg og på butikken. Da innså hun at hun ikke bare var et «bittelite ungdomsrådsmedlem», men faktisk måtte stå i stormen.

– Det var min oppgave, men jeg tror sånne opplevelser lett kan skremme flink ungdom fra å engasjere seg. Å bli hengt ut i kommentarfeltet av 40-åringer, er ugreit.

Men hun legger til at en del av det å være engasjert også handler om å prøve å skjønne hva den andre siden, som du er uenig med, vil.

– Det handler om å finne en balanse, og gi og ta litt.

Unike Svalbard

Som mangeårig fastboende har Embla opplevd at venner, lærere, trenere og tillitspersoner kommer og går, og hun tror det er mulig med insentiver som øker bli-lysten.

– Kanskje skulle man ikke få betalt flytting før man hadde bodd her i fem år? Eller ikke få absolutt alle godene med én gang?

Gang på gang på gang har hun og klassekameratene stått der med åpne armer og ønsket nye elever velkommen, og med tårer i øyekroken når de har dratt igjen. Hun mener at det er en god grunn til å jobbe for bli-lysten.

– Det er forventet at vi er like glade og fornøyde hver gang det kommer opp en ny person, nå som for 13 år siden da vi begynte på skolen. Og selvfølgelig skal jeg ta imot folk. Selvfølgelig synes jeg det er spennende å møte nye folk. Men det er også den delen med at du mister folk hele tiden. Og det tar på, sier hun.

For fremtiden tror Embla forutsigbarhet og kontinuitet er noe av det viktigste for å bevare en trygg, god og solid samfunnsstruktur.

– Jeg ser ingen hensikt, what so ever, med å rakke ned på det mangfoldige samfunnet vi har her oppe. Jeg kjenner ingen andre steder som har så god integrering, uten å gjøre en stor greie ut av det. Vi må bruke det for det det er verdt, i stedet for å ekskludere.