Hvorfor vi fortsatt forsker på isbjørn

Dette er skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Isbjørnen lever i et miljø i rask endring. Havisen, som er artens viktigste leveområde, forsvinner og endrer seg. Det kan være intuitivt å mene at den beste forvaltningen er å la naturen være helt i fred. Men for en totalfredet art i et klima i endring er det ikke tilstrekkelig. Det er et grunnleggende prinsipp i norsk naturforvaltning at den skal være kunnskapsbasert. Naturmangfoldloven slår fast at offentlige beslutninger som berører naturmangfoldet, så langt det er rimelig, skal bygge på kunnskap. Kunnskapen vi har om isbjørn brukes når myndighetene skal vurdere bestand, ferdselsregler, beredskap, arealbruk og tiltak for å redusere konflikter mellom isbjørn og mennesker. Den brukes når vi skal forsøke å forstå hvordan klimaendringer påvirker arten og for å skille mellom naturlige svingninger og reelle faresignaler; mellom det som er naturlige variasjoner, og det som er tegn på en bestand under press. God forvaltning handler om å vite mest mulig for å sikre en bærekraftig bestand. 

For å få gode tall på overlevelse og reproduksjon hos isbjørn er det viktig både å fange og merke en del dyr hvert år. Å se en bjørn på avstand forteller oss at den finnes – men ikke hvordan den har det. Fysisk fangst er fortsatt nødvendig for å samle biologiske prøver og pålitelig informasjon om reproduksjon, aldersstruktur, overlevelse og områdebruk ved hjelp av telemetri. Overvåkingsarbeidet vårt foregår med helikopter, og om bord er det to biologer, en veterinær, en pilot og en tekniker. Vi immobiliserer isbjørnen fra helikopteret ved å skyte den med en liten pil som inneholder et medikament. Dette gjør at dyret vanligvis sovner etter mellom tre og ti minutter. Da er det trygt å lande, og vi kan merke bjørnen med et øremerke og en mikrochip og ved å tatovere et nummer på undersiden av leppa. Vi tar også mål og ulike prøver, av blod, fett og hår. Gjennom disse prøvene kan vi få kunnskap om kroppskondisjon, helse, ernæring, immunaktivitet, fysiologi, stress, sykdom og miljøgifter. Dette er informasjon som ikke kan leses ut av et fotografi, en kikkertobservasjon eller et spor i snøen. Når vi har fått de dataene vi trenger, får bjørnen et medikament som nøytraliserer det meste av virkestoffet, og de fleste av isbjørnene er oppe og går 10–15 minutter senere.

Noen voksne binner får satellitthalsbånd som gjør at vi kan følge med på hvor dyret beveger seg. Merking gir oss et unikt innblikk i isbjørnens liv. Vi kan følge vandringer over store avstander, også når de er i områder der vi ikke kan observere eller fange dem, identifisere viktige leveområder og forstå hvordan bjørnene tilpasser seg et Arktis i endring. Uten denne kunnskapen ville vi i stor grad måtte gjette. Et interessant eksempel var ei binne sør på Edgeøya som krysset den store Stonebreen til østkysten gjennom et veldig vanskelig sprekkområde. Vi har også sett at bjørner kan svømme mange hundre kilometer. Dermed får vi informasjon om at isbjørnene klarer mer enn vi tidligere trodde, takket være at vi nå kan følge dem med moderne teknologi. Av og til kan vi også si hvor isbjørn uten halsbånd har vandret, fordi de er merket. 27. april i år ble en ni år gammel hannbjørn, som vi merket i Storfjorden for fem år siden, skutt i Ittoqqortoormiit, øst på Grønland. I tillegg til de data vi får direkte fra feltarbeidet, får vi også mye verdifulle data fra folk som ferdes på Svalbard og observerer isbjørn. Et eksempel fra i år er observasjoner av binner som var sammen med unger da de ble sett. Slik kan vi si om unger har overlevd eller ikke, gitt at de var med en mor som hadde halsbånd. Vi får også mye nyttig informasjon om adferd, og setter pris på alt av henvendelser som gir oss økt innsikt rundt isbjørnens økologi på Svalbard. 

Under årets feltarbeid undersøkte vi 41 isbjørner, hvorav seks binner fikk påsatt satellitthalsbånd. Resultatene så langt tyder på at isbjørnene på Svalbard har klart seg godt, selv om det er mindre sjøis. Sju av 14 binner hadde unger, noe som er normalt, og bjørnene var stort sett i god form. Data viser at voksne binner har en overlevelse på rundt 97 prosent fra ett år til et annet. Samtidig vet vi at høy ungedødelighet er en naturlig del av isbjørnens livssyklus. På Svalbard overlever omtrent én av tre isbjørnunger det første leveåret, i noen andre områder dør halvparten av ungene. En av dødsårsakene er hannbjørner som dreper unger i konkurransen om hunner. Vi ser også at erfaring betyr mye: Unger av binner i sin beste alder, mellom 10 og 15 år, klarer seg bedre enn de isbjørnungene som har yngre eller svært gamle mødre. Vi ser også at de aller eldste binnene, som er 20 år og eldre, får færre unger enn andre mødre. Isbjørnene ser ut til å være lite plaget av sykdom. Samtidig er epidemier en mulig alvorlig trussel for en art hvor overlevelse hos voksne individer i utgangspunktet er høy. Veterinærinstituttet påviste denne uka fugleinfluensa hos en ettårig isbjørnhann, etter at turistguider tidligere denne måneden varslet om en død isbjørn i Raudfjorden på Spitsbergen. Det er første gang viruset er påvist hos isbjørn i Norge og Europa. Både i Canada og på Grønland har man funnet flere isbjørner som har vært smittet av fugleinfluensa. 

Ved siden av ungedrap fra voksne hannbjørner, tror vi sult er den vanligste dødsårsaken hos isbjørn på Svalbard. Mange eldre bjørner mangler flere av de fire viktige rovdyrtennene som kan brekke i kamp mellom voksne hannbjørner eller med større byttedyr. Andre årsaker er de høye nivåene av en del miljøgifter; stoffer som blir brukt i industri, landbruk og klesproduksjon, og som kommer til Arktis med luft- eller havstrømmer. Vi vet fortsatt for lite om hvordan totalbelastningen av miljøgifter påvirker hver enkelt isbjørn og bestanden over lengre perioder. Undersøkelser av slike nivåer, og hvordan de påvirker individer, er derfor en viktig del av arbeidet vårt. Kommende år vil vi ha økt fokus på diettstudier, for bedre å kunne forstå hvordan isbjørnene har vært i stand til å holde seg i god form, til tross for den raske oppvarmingen i luft og vann, og tap av sjøis og breer.

Årets feltarbeid gir foreløpig ingen tegn til dramatisk nedgang i bestanden på Svalbard. Men det gir heller ingen grunn til å lene seg tilbake. Når leveområdene endrer seg så raskt som nå, er det en forvaltningsrisiko å ha for lite kunnskap. Hver håndtering av en isbjørn må likevel kunne begrunnes, og det er viktig å erkjenne at forskning innebærer inngrep. Å immobilisere og håndtere en isbjørn medfører stress, og det skal tas på alvor. Erfaringene vi har, som også støttes av annen forskning, viser imidlertid at de metodene vi bruker gir lav risiko for varige skader eller død. Det betyr ikke at risiko ikke finnes, men at den må vurderes opp mot hva vi oppnår: kunnskapen som gjør oss i stand til å forvalte arten bedre. Konklusjonen bør fortsatt være klar: Uten håndtering og merking ville vi hatt langt dårligere kunnskap om hvordan isbjørnen faktisk klarer seg. Og uten den kunnskapen blir forvaltningen svakere. Målet med overvåkingen er å vite nok til å beskytte isbjørnen best mulig. 

Har du noe på hjertet, eller vil du fortsette denne debatten? Vi tar gjerne imot leserinnlegg og kronikker på post@svalbardposten.no. 

Reagerer på atferden til binne da isbjørnunge ble tatt av hannbjørn

– Våren best for merking av binner

– Forskningstillatelse vurderes strengt