Leserinlegg:

Fra 41 personlige rekorder til ett år uten basseng?

Svalbard Turn gjorde det godt på svømmestevnet i Tromsø. Men svømmegruppa handler ikke bare om konkurranser og medaljer. Den gir barn og unge et trygt fellesskap, fysisk aktivitet, mestring, vennskap og tilhørighet, skriver Espen Helgesen i dette innlegget.
Publisert

Dette er skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I helgen deltok Svalbard Turn Svømmegruppe på Tromsø Open med tolv svømmere. Det er en stor tropp for en liten klubb fra et lite lokalsamfunn, og resultatene viser hvor mye godt og langsiktig arbeid som er lagt ned i svømmegruppa gjennom flere år.

De tolv svømmerne satte til sammen hele 41 personlige rekorder. Svalbard Turn tok 13 gullmedaljer, tre sølv og én bronse. I tillegg kom en rekke sterke andre- og tredjeplasser som ikke var premiert.

Bak tallene finner vi både erfarne konkurransesvømmere og noen av klubbens yngre medlemmer. Åtte av de tolv deltakerne er født i årene 2014–2016. At vi kan reise til Tromsø med en så stor gruppe unge svømmere, viser at rekrutteringen fungerer, og at Svalbard Turn har klart å skape et miljø hvor barn ønsker å fortsette med svømming.

Svalbard Turn fikk mye skryt fra andre klubber under stevnet. De la spesielt merke til samspillet mellom de etablerte svømmerne og de mange yngre utøverne. De eldste er ikke bare gode svømmere. De er forbilder som viser de yngste hvordan man trener, oppfører seg på stevne, håndterer både gode og mindre gode løp og stiller opp for laget.

Den eldste deltakeren fra Svalbard Turn var parasvømmeren Trym Eide Aunevik (T.v.). Sammen med Astrid Hammervoll Helgesen og Tiril Søreide Jordbrudal representerer han den erfarne delen av laget. De yngre deltakerne var Oda Hagen-Jenssen, Katharina Sol Krapp Jensen, Emma Steffensen Utigard, Ella Kirstine Brænde, Zofia Jankowska, Casper Hvaal Kjøren, Håkon Hammervoll Helgesen, Sondre Kvalheim og Malte Bøckman.

Dette er selve grunnlaget for et varig idrettsmiljø. De yngste får noen å se opp til, mens de eldste opplever ansvar, tilhørighet og at de betyr noe for andre. Slik bygges en klubb, lag for lag og år for år.

Derfor er helgens resultater også en tydelig påminnelse om hva Longyearbyen risikerer å miste når svømmebassenget etter planen skal stenges fra april og i omkring ett år.

Vi vil være helt tydelige på at Svalbard Turn Svømmegruppe ønsker rehabiliteringen av Svalbardhallen velkommen. Bassenget trenger å bli renovert, og vi ønsker et godt, moderne og driftssikkert anlegg som kan brukes i mange år framover.

Motstanden vår gjelder ikke selve rehabiliteringen. Den gjelder måten arbeidet planlegges gjennomført på, og konsekvensene av en så lang, sammenhengende stenging.

Vi mener det må gjøres en reell og grundig vurdering av om arbeidene kan deles opp og i størst mulig grad gjennomføres rundt sommermånedene, for eksempel fra mai til september over flere år. Det vil fortsatt være krevende, men det kan gjøre det mulig å opprettholde deler av klubbaktiviteten og bevare miljøet vi har brukt mange år på å bygge opp.

I dag har svømmegruppa rundt 90 svømmere. For Longyearbyen er dette en stor og viktig aktivitet. Det handler ikke bare om konkurranser og medaljer. Svømmegruppa gir barn og unge et trygt fellesskap, fysisk aktivitet, mestring, vennskap og tilhørighet. Den gir også svært viktig svømme- og livredningskompetanse i lokalsamfunnet.

Svømming er en helårsidrett som krever tilgang til basseng. Den kan ikke flyttes til en gymsal, en fotballbane eller et annet lokale mens rehabiliteringen pågår, skriver leserbrevinnsenteren.

Et godt fritidstilbud er dessuten en viktig del av bolysten i Longyearbyen. Skal barnefamilier ønske å bo her over tid, må barna ha reelle muligheter til å utvikle seg innen idrett og andre aktiviteter. Det holder ikke bare å ha arbeidsplasser og boliger. Familier må også oppleve at barna kan ha en trygg, aktiv og meningsfull oppvekst.

Svømming er en helårsidrett som krever tilgang til basseng. Den kan ikke flyttes til en gymsal, en fotballbane eller et annet lokale mens rehabiliteringen pågår. Vi kan drive noe alternativ trening på land, men det kan aldri erstatte bassengtreningen i et helt år. For de yngste vil et år oppleves svært lenge. For en konkurransesvømmer kan det være forskjellen mellom videre utvikling og at satsingen stopper helt.

All erfaring fra andre steder er at langvarige bassengstenginger rammer svømmeklubbene hardt. Når treningen forsvinner i mer enn et halvt år, faller mange ut. Trenere og frivillige forsvinner, rekrutteringen stopper opp og kompetansen som er bygget opp over lang tid, blir borte.

Når bassenget åpner igjen, kan man derfor ikke regne med at aktiviteten bare fortsetter der den slapp. I praksis må store deler av miljøet bygges opp på nytt.

Det er også en stor risiko for at kjeden mellom aldersgruppene brytes. De yngste mister forbildene sine, mens de eldste mister muligheten til å utvikle seg videre og være ledestjerner for klubben. Det er nettopp denne forbindelsen andre klubber berømmet oss for under Tromsø Open.

For de eldste svømmerne blir situasjonen særlig alvorlig. Når bassenget etter planen stenger til våren, må noen av dem i praksis bestemme seg for om de skal gi opp svømmingen, eller om de må flytte til fastlandet for å kunne fortsette. Dersom bassenget stenger allerede i april, risikerer de uansett et langt treningsavbrekk før en eventuell flytting og oppstart i en ny klubb.

Dette er store valg å legge på barn og ungdommer. Det er også et potensielt stort tap for familiene, for Longyearbyen og for hele lokalsamfunnet. Når ungdom må flytte tidligere enn planlagt for å kunne fortsette med idretten sin, kan konsekvensen være at resten av familien etter hvert følger etter.

Så langt har svaret på ønsket om en oppdelt rehabilitering i hovedsak vært at det vil bli dyrere. Det kan godt hende. Men ingen har kunnet fortelle oss hvor stor denne ekstrakostnaden faktisk vil være. Vi har heller ikke fått se en beregning hvor en eventuell merkostnad er vurdert opp mot de langsiktige konsekvensene for barn og unge, folkehelse, frivillighet, bolyst og stabiliteten i lokalsamfunnet.

Hva koster det å miste et miljø med rundt 90 svømmere? Hva koster det dersom trenere og frivillige forsvinner? Hva koster det å bygge opp klubben igjen? Og hva koster det for Longyearbyen dersom ungdommer og familier velger å flytte fordi et av de viktigste fritidstilbudene forsvinner i et helt år?

Julesvøm 2025 var et uformelt svømmestevne for svømmene i Longyearbyen. Det var tradisjonell innmarsj og svømming med lys. Mange kom for å se på.

Dette må være en del av regnestykket.

Vi ber ikke om at rehabiliteringen stanses. Vi ber om at alternativer utredes skikkelig før løsningen låses. Vi ber om å få vite hva en oppdeling faktisk vil koste, hvilke praktiske muligheter som finnes, og hvordan konsekvensene for barn, ungdom, idretten og lokalsamfunnet er vurdert.

Først og fremst ber vi om å bli hørt.

Helgens innsats i Tromsø viser hva Longyearbyen har klart å bygge opp: Tolv svømmere på stevne, åtte utøvere født mellom 2014 og 2016, 41 personlige rekorder og 17 medaljer. Men det viktigste kan ikke telles i medaljer. Det er fellesskapet, forbildene, treningsgleden og ønsket om å bli bedre sammen.

Dette miljøet er ikke kommet av seg selv. Det er bygget opp gjennom mange år av barn, ungdommer, trenere, foreldre og frivillige. Dersom bassenget stenges sammenhengende i ett år, kan svært mye av dette forsvinne.

Før man tar den endelige beslutningen, må noen være villige til å løfte blikket fra byggeplanen og se barna som blir berørt. Resultatene fra Tromsø Open viser hvor mye vi har å være stolte av, og hvor mye Longyearbyen nå risikerer å miste.


Har du noe på hjertet, eller vil du fortsette denne debatten? Vi tar gjerne imot leserinnlegg og kronikker på post@svalbardposten.no. 

Powered by Labrador CMS