Gruve 7 – en historie

Innlegget ble fremført som en tale i Gruve 7, da gruvegangen ble stengt mandag 4. mai. 

Siden 1973 har det vært et permanent daganlegg på Gruve 7-fjellet, og produksjonen startet i 1975. Men det kunne ha gått annerledes, og det var mye som måtte skje før Gruve 7 ble til.

På 1950-tallet ble ressursgrunnlaget til private Store Norske Spitsbergen Kulkompani lite, og man var bekymret for fremtiden. Det ble sendt en henvendelse til Industridepartementet der Store Norske spurte om man kunne gjøre undersøkelser på statens eiendom rundt Longyearbyen og Svea.

Longyearbyen og området til og med nedre Bolterdalen var eid av Store Norske, men Breinosa og dermed Gruve 7-feltet eid av Staten ved Industridepartementet. Departementet svarte at de ikke ønsket at Store Norske foretar undersøkelser på statens grunn, og brukte heller Norsk Polarinstitutt til kartleggingen av de samme områdene.

Fra og med 1958 foretok Polarinstituttet på oppdrag fra A/S Adventdalens Kullfelt (eid av Industridepartementet) fjellsideundersøkelser i Foxdalen og Bolterdalen, og drev fire prøvestuller i samme område. Store Norske spurte om å få informasjon om kullkvaliteten og undersøkelsesresultatene i Grube 7-feltet, men staten holdt kortene tett til brystet og ga ingen informasjon.

Dårlig forhold til staten

Det var generelt vanskelig for Store Norske å diskutere fremtidig kulldrift med industridepartementet før 1963.

Staten hadde bygd et digert koksverk i Mo i Rana som skulle foredle kull fra Kings Bay og Store Norske, og koksverket gikk med underskudd. I 1961 skrev byråsjef i Industridepartementet, Harry Lindstrøm, et brev til Store Norske. Han skrev at Koksverket i Mo er det eneste grunnlag for fortsatt drift i Longyearbyen. Samtidig truet han med at såkalt «Pocahonta»-kull fra Virginia var mye bedre egnet og billigere enn kullet fra Store Norske. Det var med andre ord ikke noe godt forhold mellom Store Norske og departementet på denne tiden.

Dette forholdet endret seg fullstendig med den tragiske Kings Bay-ulykken den 5. november 1962, der 21 gruvearbeidere mistet livet i Ny-Ålesund.

Allerede kort tid etter, den 18. januar 1963 informerte Industridepartementet Store Norske om at man planlegger for drift i Gruve 7-feltet. I et møte i februar 1963 ble det sagt at Staten ønsket samarbeid med Store Norske.

På grunn av frafall av Kings Bay-kullet var altså kullbehovet til det statlige koksverket i Mo en viktig faktor for at Staten åpnet dørene for samarbeid med Store Norske.

Samfunnet i endring

Det var tider der Longyear-samfunnet var i endring – ikke så ulikt dagens situasjon: folk stilte høyere krav til bolig, man skulle vekk fra en brakkeby og bygge flere høyverdige familieboliger. Store Norske trengte kapital.

Selv om staten ønsket samarbeid ifm. gruvedrift, var det absolutt ikke klart hvem som skulle ta risikoen for en åpning av Gruve 7. Det tok flere år å bli enig om samarbeidsformen. Stortingsproposisjon nr. 51 (1967–68) sikret sterkt statlig engasjement ovenfor Store Norske generelt. I stortingsproposisjon nr. 43 (1971–72) bevilget staten 3 millioner kroner til fortsatt undersøkelse av Gruve 7-feltet, og i 1972 ble det inngått en avtale om Gruve 7-feltet mellom staten og Store Norske som skulle gjelde for inntil 49 år. I 1973 forpliktet Store Norske seg til å bygge ut Gruve 7.

På slutten av 1970-tallet opphørte aktiviteten til den statseide bedriften A/S Adventdalens Kullfelt og utmålene som dekker Gruve 7-feltet, ble overført til Store Norske. Dette var da blitt uproblematisk siden staten da eide 99,9 prosent av Store Norskes aksjer.

Dette var altså bakteppet for en Store Norske-gruve på statens grunn og statens utmål.

Manglet ikke på utfordringer

I hele driftsperioden manglet det ikke på utfordringer som de ansatte og Store Norske vokste på. Vi går tilbake til 1966, her på fjellet, der vi står nå: Tidlig vinter var de første undersøkelsesstullene påbegynt, og man følte raskt naturens krefter. 

I slutten av november hadde man kommet nesten 300 meter inn i fjellet. En storm ødela renna som var bygd for å frakte kullet ned fjellsiden. Den kunne ikke bygges opp igjen i løpet av vinteren og hele den første produksjonen måtte derfor tippes i fjellsiden.

Vær og uvær er en del av hverdagen her oppe på fjellet, og man lærte seg å mestre alle slags forhold med fleksibilitet og en improvisasjonsevne uten sidestykke gjennom hele driftsperioden av Gruve 7. De siste årene har det ofte vært stopp på grunn av vinterværet – gruva måtte på kort varsel evakueres når brøytemannskapene ikke klarte å holde veien oppe, når et snøskred gikk eller skredfaren ble for høy.

Jeg vil påstå at det er ganske uvanlig for en vanlig norsk industribedrift å evakuere hele anlegget i løpet av en halv time. Her oppe er dette en del av hverdagen, og det sier noe om hvor godt man har klart å tilpasse hele driften det arktiske miljøet.

34 borehull

I begynnelsen av Gruve 7 var det store usikkerheter knyttet til kvaliteten i Gruve 7. 

Men seinest da man hadde gjennomslag til Foxdalen (AT-3) i 1973, visste man at Longyearfløtsen i Gruve 7 kan deles i to områder: i vest er det svært dårlig kvalitet med høyt svovelinnhold, men fra cirka tverrslag 113 og østover er det stort sett god kvalitet og gode mektigheter. Slik kunne Gruve 7 utvides mer og mer.

Det ble etter hvert mye diamantboring på Breinosa som kartla ressursen over hele fjellet. De siste borehullene på Breinosa ble boret i 2011 og med totalt 34 borehull har vi god kontroll på ressursen i Gruve 7-fjellet.

Forlenget drift

Gruve 7 skulle avsluttes i 2023 sammen med at kullkraftverket skulle stenges. Men etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina i 2022 steg kullprisene og åpnet opp for en lønnsom avtale med vår faste kunde Clariant i Tyskland som kjøper kullet vårt til den kjemiske og metallurgiske industrien. Takket godt ressurskunnskap viste vi at vi kan levere slik kvalitet i to år til. Dermed ble kun kullkraftverket stengt i 2023, og Gruve 7 kunne produsere i to år til. Sommeren 2025 var alt høykvalitetskull drevet ut av fjellet.

Det er laget filmer og serier med og om Gruve 7. Historiene fra det som skjedde inne i gruva og utenfor kunne fylle mange meter bokhylle, både i form av komedier og tragedier. Mange sier at de hadde sine beste år her i Gruve 7. Samholdet, humøret, kameratskap, det å kunne stole på hverandre i fjellet, stoltheten. Noen trivdes ikke, hadde kanskje en vanskelig tid her i gruva, noen sluttet etter kort tid.

Uansett, Gruve 7 satte sitt preg på folk og alle som jobber og jobbet her fikk erfaringer og opplevelser for livet.

To mistet livet

Det var også stor sorg: forberedelsene til driften i Gruve 7 har kostet liv og helse, og to av våre kollegaer som jobbet i Gruve 7 måtte betale med livet:

– Gruvearbeider Kåre Lauritsen døde den 8. august 1973, bare 21 år gammel. Han kjørte UNA-trac i biltestull, og på denne tiden var det ikke tak over føreren som det er i dag. Kåre Lauritsen kom i klem mot hengen ved tverrslag 104 og mistet livet. Seinere ble både transport- og biltestull etterdrevet slik at det ble full høyde og mulig å kjøre inn med vanlig bil.

– Stiger og bergteknikker Karl Arne Paulsen (34) døde den 6. juni 1975. Han ble truffet av en wire som slo fordi en kasteblokk som løsnet. Han etterlot seg kona Kitty og barna Stig og Maria. Stig Paulsen var seinere lærling i Store Norske og jobbet blant annet i Gruve 7, og kommer regelmessig til svalbardtreffet.

Vi minnes de omkomne og våre tanker går til familiene og pårørende.

De ansatte og Store Norske har gjort mye i løpet av de siste 60 år for å sikre et godt arbeidsmiljø og trygge arbeidsplasser. Skadestatistikken i Gruve 7 ble etter hvert bedre, og over 50 år har nå gått uten dødsulykke – takket være flinke og reflekterte arbeidere, vernetjenesten og funksjonærer.

Nesten stopp

I løpet av de seksti år var det flere episoder der det nesten var stopp: i mai 1988 brøt det ut brann i et kompressorrom ved krysset til AT-5. Det tok tid å få kontroll over brannen og gruveredningskorpset jobbet hardt for å slokke og brannen og bygge murer for å demme opp vannet. Blant annet vår nåværende gruvesjef Alf Brun ålte seg i brannskum og var en av mange som sørget for at arbeidstilsynet kunne gi tillatelse til fortsatt drift i september samme år. Og så seint som i 2020 og 2021 oppsto det små branner i beltetullen som heldigvis ble oppdaget og slokket raskt takket være gode overvåkingsrutiner og årvåkne dagstigere. I dag er også siste dagen for Store Norskes gruveredningskorps.

Ikke bare brann truet gruva, også vannet. Jo lengre man drev seg inn i gruva, desto større områder lå under breen Foxfonna. I 1984 fikk man et stort vanninnbrudd. Det ble lagt planer for en transport- og dreneringsstull som skulle komme ut innerst i Bolterdalen. Tilkomstveien i Bolterdalen ble påbegynt, men man hadde satt i gang uten tillatelse og prosjektet ble stoppet. Fortsatt er det nesten to kilometer vei i Bolterdalen. Der veien ikke er tatt av elven er den faktisk i god stand. Man bygde en ulovlig vei, men man bygde i hvert fall en kvalitetsvei.

I 2020 ble det målt rekordtemperaturer i Longyearbyen med 21,7 grader. Smeltingen førte til en stor oversvømmelse og nesten hele gruva ble fylt med vann, det sto helt til daganlegget. Det ble båret en høyspentledning over dal og bre til nødutgang AT-3 i Foxdalen, vannet ble pumpet ut, gruva ventilert og rehabilitert slik at driften kunne fortsette. Dette sommervannet er årsaken til at vi nå, i de siste ukene av Gruve 7, bygger en diger plugg av skeidestein og Finnmarksgneis som skal sørge for at vannet kommer ut av gruva på en kontrollert og sikker måte i et evighetsperspektiv.

Ble den siste

Nå stenger vi altså Norges siste kullgruve. 110 år med norsk kulldrift er over. Seksti år med Gruve 7 er over. De eneste som vil gå med kullstøv rundt øyene er de som skal laste de 80.000 tonn kull som fortsatt ligger på Hotellneset og som skal skipes fram til slutten av 2027.

Da produksjonen startet i juni 1975, for 51 år siden skrev Svalbardposten: «Forberedelser og millioner av kroner i investeringer har ført til produksjonsdrift i den siste gruben i Longyearområdet, statens grube, drevet av Store Norske.»

Historien ga Svalbardposten rett. Gruve 7 ble den siste gruva i Longyear-området.

Denne siste gruva blir nå stengt, og dermed er norsk kullgruvedrift historie.