Gruve 7 burde bevares som et teknisk kulturminne

Dette er skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Av Svalbardposten her forleden går det frem at formannen i Longyearbyen arbeiderforening, Rune Mjelde, tar til orde for bevaring av oppredningsanlegget ved Gruve 7. Oppredningsanlegget og kullsiloen utenfor gruveåpningen er fortsatt et landemerke. Enn så lenge. Det vil være synd om det forsvinner.

Selv om boligbygging og oppføring av andre anlegg er i ferd med å avdempe preget, er Longyearbyen fortsatt en gruveby. En gruveby grunnlagt på kull.  Dette kommer frem på flere måter. Noe man kan se når man reiser fra flyplassen og inn til byen.

En av måtene er daganleggene til de gamle gruvene. Så å si samtlige daganlegg ved de gamle gruvene er bevart i større eller mindre grad med unntak av daganleggene til Gruve 1a, 1b, Gruve 2a og Gruve 4. Av Gruve 1a, Amerikanergruven står riktignok restene av kullsiloen i fjellsiden, men de øvrige daganleggene er borte. I tillegg står fortsatt Nybyen med daganlegget til Gruve 2b. Nybyen og de anleggene som fortsatt står minner om byens fortid og gir et unikt innblikk i stedets historie for de som ønsker å lese den.

Daganleggene etter gruvedriften som fortsatt står er: Gruve 2b på østsiden av Longyeardalen, daganlegget til Gruve 3 ovenfor flyplassen, samt daganleggene til Gruve 5 i Endalen og daganlegget til Gruve 6 i Adventdalen. Samtlige av disse daganleggene er så å si komplette og såvidt undertegnede kjenner til vedtaksfredet. Det vil derfor være naturlig at daganlegget til Gruve 7 med oppredningsanlegget også blir vedtaksfredet.

Daganleggene til de nedlagte gruvene forteller historien om de forskjellige gruvene hver på sitt vis. De gir et sjeldent innblikk i den tekniske utviklingen gruvene har gjennomgått. Ved hvert eneste anlegg er det gjennomført forbedringer som bygger på erfaring og på den tekniske utviklingen. Dette gjelder særlig innen kulltransport fra gruvene til det gamle oppredningsanlegget ved Hotellneset og videre til kullopplaget.

Mens transport av råkull fra Gruve 3 og Gruve 7 til oppredningsverket på Hotellneset, ORV, har foregått med lastebil, så har transporten fra de øvrige gruvene foregått med taubane.

Taubanene som forbandt gruvene med oppredningsanlegget er fremdeles synlige. Bukkene står som tause skiltvakter langs fjellsidene. Banen fra gruve 1b til Taubanesentralen ble tatt i bruk høsten 1939 og fortsatt står bukkene godt. Det samme gjelder banen fra Gruve 2b på østsiden av dalen, selv om enkelte av taubanebukkene her har måttet gi tapt for tidens tann.

Banen fra Taubanesentralen innover Adventdalen er fortsatt intakt, med vinkelstasjonen ved utløpet av Endalen, samt banene til Gruve 5 og Gruve 6. Både ved Gruve 5 og Gruve 6 er lasten til taubanene forholdsvis intakte.

Ved de gjenværende daganleggene til Gruve 2b, Gruve 5 og Gruve 6 er det derfor fortsatt mulig å studere den tekniske utviklingen ved taubanedriften. Ved gruve 2b ble taubanen operert manuelt med manuell fremføring av kibbene til tapningene ved råkullsiloen hvor tappelukene for ifyllingen av kibbene ble operert ved hjelp av hevstenger. Kibbene ble deretter ført manuelt langs skinnen som gikk på skrå, slik at kibbene når de nådde enden av den hadde samme hastighet som trekklinen på banen.

Ved daganlegget i Gruve 5 var påfyllingen av kibbene blitt modernisert. Her ble lukene til råkullsiloen operert ved hjelp av trykkluftstyrte sylindre, men fremdeles måtte kibbene føres manuelt til tappelukene og videre ut på banen. Operatøren måtte passe på ifyllingen av kibbene og de såkalte «kibbjagerne» måtte føre kibbene videre langs skinnen til de ble tatt tak i av trekklinen på banen.

Ved taubaneanlegget i Gruve 6 var denne prosessen automatisert. Her ble kibbene automatisk lastet i en såkalt dreiebunker med en tilmålt kullmengde på cirka 700 kilo, før de ved hjelp av en såkalt «kjerrat» ble trukket videre gjennom stasjonen til skinnen og derfra til trekklinen på banen.

For Gruve 3 og Gruve 7 ble kullene som tidligere nevnt transport med lastebil. Derfor ble det bygget råkullsiloer ved gruvene. Siloer som i dag fremstår som landemerker. Ved Gruve 7 sto det tidligere også en silo ved fjellfoten der hvor hundegården nå ligger. Etter at veien oppover fjellsiden ble utbedret ble det mulig å kjøre kullene fra siloen oppe ved gruveåpningen.

Råkullsiloen ved Gruve 7 kom til da gruven ble satt i ordinær produksjon i midten av 1970-årene. Den har siden vært et landemerke i Adventdalen. Det nye oppredningsverket ble satt opp i 2008, etter at oppredningsverket ved Hotellneset ble lagt ned. Flyttingen av oppredningsverket til Gruve 7 var siste trinn i en utvikling med hensyn på å rasjonalisere driften.

Oppredningsverket og råkullsiloen ved Gruve 7, utgjør en helhet. De viser et viktig trinn i behandlingen av kullene fra gruvene, nemlig utskillingen av stein. Oppredningsanlegget utgjør dermed en sentral del av den såkalte kullinjen, det vil si produksjonslinjen fra stuff inne i gruven til opplaget på Hotellneset. Sammen med daganlegget i Gruve 7 utgjør derfor oppredningsanlegget et viktig kulturminne.

I tillegg utgjør oppredningsanlegget ved Gruve 7 sammen med de gjenværende daganleggene ved de andre gruvene, samt taubanen, et helhetlig kulturminne over kulldriften i Longyearbyen. Et industrielt kulturminne som gjør det mulig å studere den tekniske utviklingen over en periode på 100 år.

Etter undertegnedes mening vil det derfor være naturlig at hele daganlegget, det vil si bygninger, råkullsilo og oppredningsanlegg, ved Gruve 7 bevares som et teknisk kulturminne. 

En bevaring av daganleggene vil bidra til ytterligere å befeste Longyearbyens posisjon som Norges Arktiske Bergstad. Bygningsmassen kan også, eventuelt, benyttes til museale aktiviteter, med utstilling av maskiner og materiell som har vært benyttet i gruven. I tillegg kan bygningene benyttes i tilknytning til å bygge opp et dokumentasjonssenter over den norske kulldriften på Svalbard.

Har du noe på hjertet, eller vil du fortsette denne debatten? Vi tar gjerne imot leserinnlegg og kronikker på post@svalbardposten.no.