Å stenge Gruve 7 er ikke bare en avslutning – det er en overlevering

Innlegget ble fremført som en tale i Gruve 7, da gruvegangen ble stengt mandag 4. mai. 

I dag stenger vi ikke bare en gruve. Vi stenger Norges siste kullgruve på Svalbard.

For noen er dette først og fremst historie. For andre er det arbeidsliv, identitet, kameratskap og hverdag. For oss alle betyr dette mye. Derfor skal vi heller ikke skynde oss forbi alvoret.

Men nettopp fordi dette betyr så mye, må vi spørre hva som skal leve videre.

Å stenge en gruve er ikke bare å avslutte en virksomhet. Det er også å bestemme hva som ikke skal forsvinne med den. Det vi skal gjøre her i gruvegangen nå, er ikke bare en avslutning. Det er også en overlevering.

Selv om gruva blir liggende igjen inne i fjellet, påligger det oss å sørge for at erfaringene og verdiene gruvedriften representerer, tas med videre i dagen.

«Det viktigst som kommer ut av gruva er gruvearbeideren».

Dette mottoet, som har ligget til grunn for alt i Gruve 7, minner oss om noe helt grunnleggende:

Et samfunn kan måles i produksjon, men det bæres av mennesker. Når kullet nå ikke lenger skal ut av fjellet, må verdiene og erfaringene fra fjellet ut i samfunnet.

Svalbard har aldri vært et sted for ferdige svar. Det har vært et sted der man ofte går inn i en usikkerhet. Enten det har vært ekspedisjoner, fangstliv, gruvedrift eller næringsaktivitet, har det ukjente aldri vært nytt for Svalbard.

Det er mange som har prøvd seg. De færreste fikk det til.

Men de som har lykkes her, har aldri gått inn i det med overmot. De har gått inn med respekt for kreftene rundt seg, basert seg på kunnskap, og lagt vekt på samarbeid. Ingen driver en gruve alene. I et gruveselskap finnes ikke uviktige oppgaver, hverken på kontoret, i dagen eller i fjellet. Det er et samspill.

Inne i fjellet blir man ikke vinner ved å kjøre solospill. Her er det lagarbeid som gjelder.

Men i en gruve handler ikke lagarbeid bare om å vinne. Begrepet «avhengighet av hverandre» har en helt annen betydning her. I en kullgruve er man avhengig av lagarbeid for å unngå å dø.

Gruve 7 lærer oss noe et helt samfunn trenger å huske:

At trygghet ikke skapes av én sterk mann, men av et sterkt fellesskap der man ikke bare er avhengig av tillit til hverandre, men faktisk helt avhengige av hverandre.

Det samme gjelder byen vår.

Den neste fasen av Longyearbyen blir ikke bygget av én næring, én institusjon, én leder, ett parti, eller én politisk beslutning alene. Den blir bygget av evnen til å stole på hverandre, stille opp for hverandre og dra i samme retning. Den blir bygget av at vi snakker hverandre opp og ikke ned.

Det viktigste som kom ut av Gruve 7 var ikke bare kull. Det var mennesker som visste at trygghet skapes sammen, og at tillit ikke er noe som kan tas for gitt, men noe vi må øve på hele tida.

Så selv om vi i dag lukker fjellet, legger vi ikke kullhistorien bak oss som noe vi er ferdige med.

Vi legger den under oss, som noe vi står på. Som et solid fundament vi bygger videre på.

Har du noe på hjertet, eller vil du fortsette denne debatten? Vi tar gjerne imot leserinnlegg og kronikker på post@svalbardposten.no.