Paralleller mellom Tyskland og Svalbard etter endt kullgruvedrift 

Dette er skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Selv om det aldri har vært en tysk kullgruve på Svalbard, finnes det mange likhetstrekk mellom de to gruveregionene. 

Rett før første verdenskrig forsøkte den tyske eventyreren Theodor Lerner å bygge en gruve på Bjørnøya, men mislyktes. Under den globale økonomiske krisen på 1920-tallet, arbeidet gruvearbeidere fra Ruhr-området for det nederlandske «NeSpiCo» i dagens Barentsburg, og i 2004 ble det til og med vurdert å selge deler av Store Norske Spitsbergen Grubekompani til det tyske Ruhrkohle Aktiengesellschaft (RAG).

I mange år var tyske kraftverk og selskaper viktige kjøpere av Svalbard-kull, og det fantes til og med et eget salgsselskap i Tyskland. En avtaksavtale med et tysk selskap førte til at driftstiden til Gruve 7 ble forlenget med to år, til 2025.

Veien til «kullutfasingen»

I begge land har kullgruvedrift alltid foregått i det «politiske miljøet», som tittelen på et av bindene om Store Norskes historie (Om å arbeide i en politisk bedrift, Kvello 2004) sier. Gruvedrift var aldri virkelig lønnsom og trengte politisk støtte og subsidier. 

Uten gruvedrift ville imidlertid en storbyregion som Ruhr-området aldri ha oppstått, og sannsynligvis ville det «økonomiske mirakelet» etter krigen aldri ha skjedd. Uten gruvedrift ville heller ikke Longyearbyen eksistert. 

På samme måte som i Norge, begynte nedgangen for hardkullgruvedrift på slutten av 1950-tallet med «triumfmarsjen» for olje, og senere kjernekraft, og dens eksistensberettigelse ble gjentatte ganger stilt spørsmål ved av politikere. Senere var det også bekymringer om virkningen av kullkraftproduksjon på klimaet. I 2011 besluttet Forbundsdagen i Tyskland å avslutte «subsidiert hardkullgruvedrift» innen 2018, og dermed de facto slutten på gruvedriften. De gjenværende gruvene ble deretter gradvis stengt. Utvinningen av brunkull, som fortsatt utføres i dagbrudd, skal avsluttes senest i 2038.

«Kullutfasingen» var knyttet til den såkalte «energiomstillingen», altså overgangen fra fossile brensler og kjernekraft til «fornybar energi», som vind- og solkraft. Paralleller til utviklingen på Svalbard kan sees her: Den ene typen energiproduksjon ble faset ut uten at et fullverdig alternativ allerede var tilgjengelig. Selv om en stor del av den elektriske energien i Tyskland i dag produseres fra «fornybar energi», har strømnettene så langt ikke blitt tilstrekkelig utvidet, og gassfyrte kraftverk er nødvendig for å sikre energiforsyningen når solen ikke skinner og vinden ikke blåser. 

I 2025 importerte Tyskland fortsatt 21,5 millioner hardkull, hovedsakelig fra USA, Colombia og Australia (Federal Statistical Office 2026), selv om det fortsatt finnes rundt 83 milliarder tonn hardkullressurser tilgjengelig (Federal Institute for Geosciences and Natural Resources 2015). Men en gjenopptakelse av gruvedrift er utenkelig.

Etter gruvedrift

Det finnes også likheter i fasen etter slutten av gruvedriften, såkalt «post-mining». Nedgangen i gruvedriften krevde en «strukturell endring» i de store tyske kullfeltene, Saarland og Ruhr-området. Det vil si opprettelsen av et nytt økonomisk grunnlag for disse områdene. Dette lyktes ikke alltid, og i noen tilfeller kjennetegnes de tidligere gruveområdene fortsatt av høy arbeidsledighet og utvandring, noe som heldigvis ikke er tilfelle på Svalbard. 

Interessant nok blir turisme, vitenskap og forskning både på Svalbard og i Ruhr-området sett på som bærebjelker i økonomisk utvikling. Flere universiteter er etablert i Ruhr-området, og i nærheten har mange nye selskaper og arbeidsplasser etablert seg. 

En av hovedattraksjonene for turisme har blitt den såkalte «industrikulturen». Sykkel- og turstier forbinder industriområdene, og parker er anlagt på tidligere industriødemarker. Symbolet på dette er «Zollverein verdensarvsted» i Essen. Dessverre kunne ingen gruve i Ruhr-området bevares som besøksgruve, lik Gruve 3 i Longyearbyen. Noen mindre tunneler kan imidlertid besøkes.

Et annet viktig tema i begge de tidligere gruveområdene er bevaringen av gruvedriftens arv. 

Noen tidligere gruver er fredet som historiske monumenter, noen har blitt holdt levende med nye bruksområder, og det finnes også mange museer som arbeider med industrikulturarv. På samme måte som på Svalbard finnes det tekniske utfordringer med bevaring av gamle gruveanlegg, for eksempel vindtårn, hvor rust er et stort problem. 

Like viktig er minnet om arbeidslivet. I et stort prosjekt har det tyske gruvemuseet bevart historiene til tidligere gruvearbeidere. Siden de tidligere gruvearbeiderne ikke har flyttet bort, i motsetning til i Longyearbyen, er gruvetradisjonen også svært levende og holdes i live gjennom en rekke klubber og arrangementer.

Et annet fellestrekk er bevaringen av gruvearbeidernes boliger. Noen bosetninger ble revet, men mange er også bevart og er nå populære boligområder. Det ville derfor være viktig om de siste sporene etter gruvearbeiderboliger i Longyearbyen, som Nybyen, ble bevart.

I motsetning til Svalbard er det fortsatt behov i Ruhr-området for å pumpe saltvannet ut av de oversvømte gruvene i flere århundrer, slik at drikkevannet ikke blir forurenset.

Hva kan begge gruveregionene lære av hverandre? Tidligere industriregioner må ikke bli «friluftsmuseer», men må utvikle seg økonomisk, bygge videre på det som allerede finnes, spesielt på arbeidsstyrkens kompetanse. For å bevare identiteten til disse regionene og forhindre at de blir «ansiktsløse», er det imidlertid også nødvendig å bevare gruvearven, både den materielle arven i form av restene av de gamle gruvene og den immaterielle arven i form av minnet om de tidligere gruvearbeiderne. 

Longyearbyen bør derfor nøye bevare gruvedriftens arv, fordi gruvedrift var byens fremtredende trekk, sammen med landskapets skjønnhet.

Har du noe på hjertet, eller vil du fortsette denne debatten? Vi tar gjerne imot leserinnlegg og kronikker på post@svalbardposten.no.