Selv på internasjonalt nivå er Nybyen et fremragende eksempel

Dette er skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Eksistensen til den historiske gruvebosetningen Nybyen fra tidlig på 1950-tallet trues. På grunn av beliggenheten på østsiden av Longyeardalen, er det risiko for jordskred og snøskred. Fellesboligene, eller «brakkene», oppfyller ikke lenger dagens krav til moderne boforhold og står delvis tomme. 

Innsatsen som kreves for å vedlikeholde den tekniske infrastrukturen, med varme, elektrisitet og vann, er stor. Tilstanden på energieffektiviteten i husene er dårlig. Det vurderes derfor å rive noen av brakkene. Som en del av «Delplan D66» tas det frem alternativer for fremtidig håndtering av Nybyen.

Området er i den fortsatt gyldige arealplanen vurdert som et bygningsområde av historisk betydning, så med noen få unntak, baseres beskyttelsen av området kun på spesifikasjonene i plantegningen.

Følgende er noen bemerkninger om Nybyens fremtid.

Fremragende eksempel

Gruvebosetningene er knyttet til beliggenheten og driftsperioden til de tilknyttede gruvene, og skal derfor regnes som en del av driftsanleggene. På grunn av den begrensede størrelsen på kullforekomstene, har gruvene alltid en begrenset levetid.

Karakteristisk for Longyearbyen er at bosetningene alltid fulgte de respektive gruvene «mot klokken» gjennom Longyeardalen. Noen ganger ble bygningene til og med flyttet. Denne bevegelsen stoppet først da gruvedriften flyttet til Adventdalen, til Gruve 5, 6 og 7 fra slutten av 1950-tallet og et «bysentrum» utviklet seg i Longyearbyen. Boligformen endret seg også fra fellesbolig for mannlige gruvearbeidere til familiehus og leiligheter, som de ikoniske spisshusene. 

Senest med nedleggelsen av Gruve 2b i 1967 og Gruve 4 i 1970, hadde Nybyen mistet sin funksjon som bolig for gruvearbeidere. Brakkene ble delvis omgjort til overnatting for studenter og turister.

Etter den omfattende ødeleggelsen av den nærliggende bosetningen Sverdrupbyen og «renatureringen» av Svea, er Nybyen det siste nær fullstendig bevarte beviset på en gruvearbeiderbosetning i umiddelbar etterkrigstid på Svalbard. Boligbrakkene langs gaten er fortsatt godt bevart. Også Formannsmessa og butikken, som nå blir brukt som kunstsenter, er fortsatt tydelig gjenkjennelig.

Sammen med spisshusene fra 1970-tallet dokumenterer Nybyen utviklingen av gruvearbeiderboliger på Svalbard. De gjenværende husene i Hiorthhamn, og det stort sett bevarte ensemblet i Ny-Ålesund, står igjen som eksempler på boligbygging fra begynnelsen av 1900-tallet. Bosetningene Barentsburg og Pyramidene er karakteristiske for byggingen av sovjetiske «ideelle byer» i Arktis.

Selv på internasjonalt nivå, noe jeg ble kjent med mens jeg jobbet med doktorgraden min, er Nybyen et fremragende eksempel på gruvearbeiderboliger. 

Nybyen bør bevares 

Mange tidligere arbeiderbyer ble forlatt etter gruvedriftens slutt, for eksempel Qullissat på Grønlands Disko-øy, og ble «spøkelsesbyer» eller «tapte steder». Andre bosetninger, for eksempel i Ruhr-området i Tyskland, ble endret til det ugjenkjennelige hvis de ikke var under kulturminnebeskyttelse. 

Med tanke på størrelsen og omfanget, kan gruvebosetningene på Svalbard på noen måter sammenlignes med gruvebosetningene i Chile, som nå er verdensarvsteder, for eksempel Sewell, eller gruveområdene Nord-Pas de Calais i Frankrike og Sør-Wales (Blaenavon), som også er verdensarvsteder. Restene av gruver og bosetninger utgjør et unikt «industrilandskap» på Svalbard, som med rette har vært på UNESCOs foreløpige liste siden 2007.

Av denne grunn bør Nybyen bevares i sin nåværende tilstand så langt det er mulig, så langt det teknisk er mulig. 

Dette kan også være av stor betydning for turismen, slik man kan observere i Ruhr-området, hvor den såkalte «industrikulturen» nå har blitt en attraksjon for turister. På samme måte som i Ruhr-området kunne en «industriarvsrute» opprettes på Svalbard, som ville knytte sammen for eksempel Gruve 3, Titankranen på Hotellneset, Taubanesentralen og «Kurvene», de andre gruvelevningene i Longyeardalen, samt Gruve 5, 6 og 7. Taubane kan være lenken. Dette vil også fremme bærekraftig turisme.

Selvfølgelig må man ta i betraktning at kulturminner best bevares gjennom bruk – ikke alt kan bli et friluftsmuseum. De naturlige farene nevnt ovenfor må også tas i betraktning. Det ville være tenkelig, i hvert fall i den mindre farlige sommersesongen, å bevare noen av brakkene til overnatting for turister og sesongarbeidere. 

En av brakkene kunne også restaureres til sin opprinnelige tilstand for å dokumentere de tidlige levekårene. Hvis riving av noen av husene ikke kan unngås, bør i det minste fundamentene bevares og plasseringen dokumenteres. Jeg har ikke grunnlag for å vurdere om beskyttende tiltak mot naturlige hendelser, som en beskyttende mur eller et gjerde, er gjennomførbart.

Disse tiltakene kunne bevare den unike karakteren til Svalbard og Longyearbyen og dokumentere industrihistorien.

Har du noe på hjertet, eller vil du fortsette denne debatten? Vi tar gjerne imot leserinnlegg og kronikker på post@svalbardposten.no.