Dette er skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Tirsdag 8. september presenterte Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) sin utredning av det psykiske helsetilbudet på Svalbard på et folkemøte i Longyearbyen.
Oppdraget kom fra Helse- og omsorgsdepartementet via Helse Nord, og skulle beskrive og vurdere tilbudet til mennesker som oppholder seg på Svalbard og og vurdere om tilbudet er tilstrekkelig opp mot registrerte behov for psykisk helsehjelp.
Under folkemøtet forsikret UNNs representant om at man hadde gått inn i arbeidet uten en forhåndsbestemt konklusjon. Etter å ha lest rapporten sitter man likevel igjen med et annet inntrykk. Det fremstår i større grad som en utredning av hvordan dagens modell kan videreføres og justeres, enn en reell utredning av hvilket psykisk helsetilbud Longyearbyen faktisk behøver.
Svein Arne Monsen, leder av prehospital klinikk ved UNN, var tydelig i sin konklusjon: Longyearbyen har i mange tilfeller bedre tilbud enn sammenlignbare kommuner på fastlandet. Det samme slås fast i rapporten. Problemet er at vi ikke får vite hvilke kommuner Longyearbyen sammenlignes med. De viser til folketall, men mener det blir feil å trekke frem enkeltkommuner.
La oss derfor hjelpe klinikklederen med et sammenlignbart eksempel:
Kautokeino kommune har omtrent like mange innbyggere som Longyearbyen, og nærmeste sykehus ligger fire timers kjørevei unna.
Likevel er det vesentlige forskjeller mellom Kautokeino og Longyearbyen. Fra Kautokeino kan du sette deg i bilen. Fra Longyearbyen er du avhengig av et begrenset og presset flytilbud. Skal du til en konsultasjon på fastlandet, må du ofte beregne flere dager til reisen. I tillegg til fravær fra jobb eller skole kommer flybilletter og overnatting. Kostnadene kan fort komme opp i 10.000–12.000 kroner, og ikke nødvendigvis alt dekkes gjennom pasientreiser.
Innbyggerne i Kautokeino har dessuten tilgang til helsetjenester i Alta, rundt halvannen times kjøring unna, inkludert psykiske helsetjenester.
Geografi handler derfor ikke bare om kilometer eller reisetid. Den handler om hvor tilgjengelig hjelpen faktisk er. Et likt antall leger per innbygger betyr ikke nødvendigvis et like tilgjengelig helsetilbud.
Fokus på hva som kan beholdes, ikke på hva som kan forbedres
Rapporten peker på den ekstra helsesypleierstillingen ved Longyearbyen sykehus som et viktig tiltak. Stillingen er finansiert gjennom prosjektmidler, og UNN ønsker på sikt å gjøre den fast. Den skal også få et utvidet ansvar for forebyggende tilbud til voksne i relasjon til barn og unge. Rapporten understreker selv at dette forutsetter en kompetanseprofil som dekker behovet.
På folkemøtet kom det imidlertid fram at UNN ikke vil stille krav om tilleggsutdanning innen psykisk helse ved ansettelse. Slik kompetanse kan eventuelt bygges gjennom etterutdanning. I et samfunn med høy turnover og en gjennomsnittlig botid på rundt 3,5 år fremstår det som en lite bærekraftig måte å bygge varig psykisk helsefaglig kompetanse på.
Monsen brukte også mye av presentasjonen på å trekke fram lege Ole Tveiten og kompetansen han representerer: Vi trenger ikke psykologer i Longyearbyen, men flere som Ole.
Man skal aldri undervurdere betydningen av en dyktig lege, men man kan heller ikke bygge et system rundt enkeltpersoner. Et godt helsetilbud må fungere også den dagen Ole, eller andre ressurspersoner med særlig kompetanse og engasjement, ikke lenger jobber her.
Lukkede prosesser og lite etterprøvbare konklusjoner
Rapporten opplyser at UNN har vært i dialog med «mange viktige bidragsytere» og en rekke fagmiljøer. Blant annet nevnes ungdomsrådet, Svalbard kirke, Sysselmesteren, Studentsamskipnaden/Unis, Svalbard folkehøgskole, Familievernkontoret, Mental Helse og fagmiljøer ved UNN.
Hva de ulike aktørene faktisk har anbefalt, får vi i liten grad vite.
Likevel brukes disse konsultasjonene som støtte for en ganske kategorisk konklusjon:
«Ingen av fagmiljøene som er konsultert i dette arbeidet har heller ytret ønske om dette», heter det om etablering av egen psykolog eller psykiater på Svalbard.
Det kan godt være riktig. Problemet er at leseren ikke får mulighet til å etterprøve det. Det har ikke vært noen offentlig høring, og rapporten dokumenterer ikke hvilke spørsmål de enkelte fagmiljøene er blitt stilt, hvilke alternativer de har vurdert eller hvilke anbefalinger de har gitt.
Det gjør det vanskelig å forstå hvordan man har kommet fram til konklusjonen.
Samtidig viser rapportens eget vedlegg at meningene ikke er entydige blant aktørene som er konsultert. Ungdomsrådet har vært «tydelige i sitt ønske om tilgjengelig psykolog eller psykiater som er fast i Longyearbyen».
Digitale løsninger
Også digitale løsninger ble diskutert under folkemøtet. Monsen fikk spørsmål fra publikum om en modell med en fast tilstedeværende psykolog i Longyearbyen som også kunne bidra til digitale konsultasjoner og faglig samarbeid mot fastlandet for å fylle stillingen. Denne løsningen var oppsiktsvekkende nok ikke vurdert, og illustrerer svakheten ved at rapporten ikke har vært på høring. Relevante løsninger eller motforestillinger får ikke nødvendigvis komme frem før konklusjonene trekkes.
Rapporten vurderer riktignok mer digital oppfølging av pasienter og digital rådgivning fra Psykisk helse- og rusklinikken til helsepersonell i Longyearbyen. Men det er noe annet enn å utrede hvordan lokal psykologkompetanse kan kombineres med fagmiljøene på fastlandet.
Og nettopp her ligger problemet: Når alternative modeller ikke er utredet, blir det vanskelig å forstå hvordan man samtidig kan konkludere så skråsikkert med at det ikke finnes grunnlag for egen psykologkompetanse på Svalbard.
Skulle du ønske å lese rapporten? Da må du be om innsyn, for rapporten er ikke publisert og åpent tilgjengelig.
Kanskje kunne UNN hatt rett i at behovet for fast psykolog ikke er til stede, men jeg for min del er foreløpig ikke overbevist.
Sammenligningsgrunnlaget er nemlig for uklart, prosessen for lukket og alternativene for dårlig utredet til at jeg skal la meg overbevise av klinikklederen.
Har du noe på hjertet, eller vil du fortsette denne debatten? Vi tar gjerne imot leserinnlegg og kronikker på post@svalbardposten.no.
Les også:
