– Hjelp oss å huske

Dette innlegget ble holdt ved minnesmerket etter 22. juli på 17. mai.

 15 år. Det er snart gått 15 år siden Norge ble rammet av en terroraksjon så grusom, at vi som ikke opplevde den, fortsatt strever med å forstå. 

Fem ungdommer reiste fra Svalbard den sommeren. Kun fire vendte hjem. 

Johannes Buø var den nest yngste som ble drept på Utøya. Han var kun 14 år. I år har han vært borte lenger enn han levde. Mye har skjedd i livene våre i løpet av de 15 årene. Mye ville ha skjedd i livene til alle de 77 som ble drept den 22. juli 2011. 

Jeg husker ikke den dagen, men jeg lever i landet den forandret. 

Det gjør vi alle. Derfor vil jeg be dere som husker om et løfte: Ikke la oss glemme. 

Ikke la de 77 umistelige bli tåkete minner dere holder på selv. Ikke la dem bli tall som kun assosieres med en dato. Ikke skap en fremtid hvor de kun minnes av dem som kjente dem. Fortell oss om hvem de var. Snakk sant om hvorfor de ble drept. Fortell oss om hvordan hele Norge gikk i rosetog. Om fellesskapet, og kjærligheten som etterfulgte hatet. Og om de som sto igjen alene med sorgen og tapene, når verden gikk videre. 

Hjelp oss å huske, slik at vi kan love hverandre å aldri måtte betale den dyrekjøpte lærdommen om igjen. For holdninger skaper handlinger. På godt, og på vondt. Derfor er det viktig å bygge på de holdningene som gjør at vi bekjemper ekstremismen og hatet som florerer. Hat begynner ikke med vold. Det begynner med ord. Og at vi gjemmer oss bak stillhet, når vi burde si ifra om urett. 

Vi ser det også i dag. Vi ser det tydelig når unge stemmer i norsk offentlighet må leve med trusler og gå med voldsalarm fordi de engasjerer seg. Når politiske motstandere gjøres til fiender og språket vi bruker til og om hverandre blir hardere. Slik settes demokratiet vårt på prøve. Nettopp derfor handler dager som denne ikke bare om å sørge over det som har skjedd, og det vi har mistet. Den handler om hva vi velger nå. Hvilken fremtid vi bygger sammen. 

La oss minne hverandre på det grunnleggende som binder oss alle sammen i vårt flerkulturelle og mangfoldige samfunn. La oss ta vare på den delte sorgen. La oss ta vare på hverandre. La oss som enkeltmennesker være tydelig på hva vi står for, og bruke våre muligheter til å påvirke samfunnet vi lever i på en positiv måte. Da går det an å finne mening i det meningsløse. 

Om én mann, kan spre så mye hat. Tenk hva vi kan gjøre sammen. En ting er sikkert: Frykt sprer seg, men det gjør heldigvis kjærlighet og. Vi skylder de ikke kun ett minutts stillhet, men et liv i kamp. Og et tolerant, likestilt og kjærlighetsfullt samfunn som blomstrer på deres grav. 

La oss minne hverandre på å aldri glemme 22. juli. Jeg vil avslutte med at vi som er her i dag står sammen i ett minutts stillhet for det som var, for det som aldri fikk bli, og for det vi bærer med oss videre.