Dette er skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg ønsker å stille noen spørsmål om bruken av korkpenger til konfirmantturer i Longyearbyen.
Dette handler ikke om å være imot verken kirkelig eller humanistisk konfirmasjon. Det handler om noe langt enklere: Blir alle ungdommer på samme årstrinn sett når fellesskapets penger fordeles?
Korkpengene er overskuddet fra Nordpolet som Longyearbyen lokalstyre fordeler. Formålet med ordningen er allmennyttige tiltak for befolkningen i Longyearbyen.
I 2025 fikk Svalbard kirke 51.500 kroner i korkpenger til fastlandstur for konfirmantene. Administrasjonen hadde opprinnelig foreslått å ikke gi støtte til turen, blant annet fordi tiltaket når en liten gruppe. Etter politisk behandling fikk kirken likevel hele beløpet det var søkt om.
Jeg forstår godt ønsket om å gi ungdommene gode opplevelser. Turene kan være både lærerike, sosiale og viktige. Det er heller ikke kirken eller konfirmantene jeg ønsker å kritisere.
Men jeg savner én gruppe i diskusjonen.
På et årstrinn har ungdommene i prinsippet tre valg:
De kan velge kirkelig konfirmasjon.
De kan velge humanistisk konfirmasjon.
Eller de kan, av personlige, kulturelle, religiøse eller andre grunner, velge å ikke konfirmere seg i det hele tatt.
Historisk har både kirkelige og humanistiske konfirmanter i Longyearbyen mottatt korkpenger. I enkelte år har begge gruppene fått støtte til turer. I 2021 fikk eksempelvis både humanistisk konfirmasjon og Svalbard kirkes konfirmanter 30.000 kroner.
Men hvilket tilsvarende tilbud finnes for den tredje gruppen?
Hva får ungdommen som sier: «Jeg ønsker ikke å konfirmere meg»?
Jeg har ikke klart å finne et tilsvarende korkpengefinansiert tilbud for disse ungdommene.
Dette blir særlig interessant når begrunnelsen for konfirmantturene ikke bare handler om selve konfirmasjonen eller tros- og livssynsopplæringen.
Ungdomsrådet har tidligere argumentert for at konfirmantturene er lærerike og samholdsskapende. Det er blant annet vist til besøk på 22. juli-senteret, Roseslottet, museer og andre aktiviteter, og til verdien av å oppleve fastlandet og storbyen sammen med klassekamerater og trygge voksne.
Det er gode argumenter for en ungdomstur.
Men dersom målet er læring, fellesskap, opplevelser og samhold mellom klassekamerater, mener jeg det er rimelig å spørre:
Hvorfor skal retten til å delta i et slikt korkpengefinansiert tilbud være avhengig av om ungdommen velger å konfirmere seg?
Korkpengeordningen krever dessuten at søkerne oppgir hvor mange som får nytte av tiltaket. For enkeltpersoner og små grupper skal det forklares hvorfor tiltaket likevel kan betraktes som allmennyttig.
Derfor ønsker jeg at Longyearbyen lokalstyre, ungdomsrådet og gjerne Svalbard kirke svarer på noen konkrete spørsmål:
Kan ungdom på samme årstrinn som ikke konfirmerer seg, delta på den korkpengefinansierte fastlandsturen?
Hvis svaret er nei:
Hvilket tilsvarende korkpengefinansiert tilbud finnes for ungdom som velger å ikke konfirmere seg?
Hvis det ikke finnes:
Hvordan vurderes dette opp mot korkpengeordningens formål om allmennyttige tiltak for befolkningen i Longyearbyen?
Og kanskje det viktigste spørsmålet:
Hvorfor skal fellesskapets penger følge valget om kirkelig eller humanistisk konfirmasjon, i stedet for å følge ungdommen?
Jeg mener ikke at løsningen nødvendigvis er å fjerne støtten fra konfirmantene.
Kanskje løsningen heller er å tenke større.
Dersom Longyearbyen mener det er viktig at ungdommene våre får reise til fastlandet, besøke 22. juli-senteret, Roseslottet, museer og andre institusjoner, oppleve storbyen og bygge fellesskap, kunne man kanskje hatt et tilbud som var åpent for hele årskullet.
De som ønsker kirkelig konfirmasjon, kan fortsatt konfirmere seg kirkelig. De som ønsker humanistisk konfirmasjon, kan velge det. Og de som ikke ønsker noen konfirmasjon, skal kunne velge det uten samtidig å velge seg bort fra et offentlig støttet ungdomstilbud.
For meg handler dette først og fremst om likeverd.
Ungdom skal selvfølgelig få velge om de vil konfirmere seg og hvilken form de eventuelt ønsker. Men når penger fra en offentlig forvaltet ordning brukes til aktiviteter som begrunnes med fellesskap, læring og samhold, bør vi også spørre hvem som blir stående utenfor.
Tre ungdommer kan sitte ved samme skolepult gjennom ungdomsskolen. Én velger kirkelig konfirmasjon, én velger humanistisk konfirmasjon og én velger ingen konfirmasjon. Hvorfor skal det siste valget gi færre muligheter når korkpengene fordeles?
Det mener jeg fortjener et svar.
Har du noe på hjertet, eller vil du fortsette denne debatten? Vi tar gjerne imot leserinnlegg og kronikker på post@svalbardposten.no.
