«Hvis ikke dette er verdt å ta vare på, hva er da?»
Man trenger ikke være ekspert for å se at Nybyen har en unik verneverdi, mener Espen Klungseth Rotevatn.
Espen Klungseth Rotevatn er tidligere rektor ved Svalbard folkehøgskole.Foto: Anja Charlotte Markussen Hansen
Espen K. RotevatnEspen K.RotevatnTidligere rektor ved Svalbard Folkehøgskole
Publisert
Dette er skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Man trenger ikke være ekspert på kulturminner eller byutvikling for å se at Nybyen har en unik verneverdi – selv om det er godt å se at fagfolk også slår dette fast.
Isolert sett kan man forstå Longyearbyen lokalstyres salg av kunstnersenteret. Statens manglende vilje til å la private aktører etablere skredsikring kan, om man legger godviljen til, forstås ut fra forvaltningsmessig logikk. Det som er langt vanskeligere å forstå, er at staten ikke ser helheten – og ikke har lært nok av historien til å forstå det åpenbare: Nybyen har en enorm historisk og kulturell verdi og må bevares dersom Longyearbyens historie skal kunne fortelles også i framtiden.
Personlig har jeg minst tre forhold til Nybyen:
Nybyen var stedet jeg bodde da jeg besøkte min bror, som studerte ved UNIS på slutten av 90-tallet.
Nybyen var start- og endepunktet for et av de mest gjenkjennelige innslagene i Longyearbyens bybilde gjennom flere tiår: studenter på evig spasertur opp og ned Longyeardalen.
Nybyen var hjemmet til Svalbard folkehøgskole fra oppstarten i 2019 og fram til innflyttingen på Sjøskrenten 1. februar 2023. For oss ga det dyp mening å holde til øverst i dalen og igjen la Stormessa fungere som et naturlig sentrum.
Annonse
Nybyen fotografert 28. juni 2026Foto: Vilma Taubo
Jeg skriver dette leserinnlegget fra Spania, i en by som i stor grad er bygget opp rundt turisme fra 1970-tallet og senere, og som er blottet for historisk dybde. Longyearbyen balanserer allerede på en knivsegg når det gjelder turisme. Skal man virkelig gjenta andres feil og viske ut den historien som gjør Longyearbyen unikt – i et samfunn der den store gjennomtrekken av mennesker allerede gjør historiefortellingen krevende?
I sammendraget av rapporten Sysselmesteren har bestilt fra Forsvarsbygg, står det svart på hvitt:
«I Longyearbyen er kulturmiljøet Nybyen nedenfor Gruve 2B den eneste bevarte husklyngen med en klar historisk identitet som gruveby. Førkrigsbebyggelsen i Longyeardalen er nær utradert. Den tyske okkupasjonsmakten ødela Gamle Longyearbyen, mens Sverdrupbyen ved Gruve 1B gikk tapt i en brannøvelse i 1985.»
Det er vanskelig å formulere argumentet for bevaring klarere enn det. Hvis ikke dette er verdt å ta vare på, hva er da?
Espen K. Rotevatn Tidligere rektor ved Svalbard folkehøgskole
Har du noe på hjertet, eller vil du fortsette denne debatten? Vi tar gjerne imot leserinnlegg og kronikker på post@svalbardposten.no.