Hvor går grensen for lokalstyrets ansvar for veiene?

Dette er skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er selvsagt legitimt å diskutere hvordan Bjørndalsveien skal finansieres og vedlikeholdes i fremtiden. Samtidig er det viktig å fastholde de juridiske og forvaltningsmessige rammene som gjelder for Longyearbyen lokalstyre (LL).

Politikk handler først og fremst om å prioritere når ressursene ikke strekker til. LL kan ikke uten videre overta ansvaret for Bjørndalsveien dersom veien ligger på privat grunn eller ikke er definert som offentlig infrastruktur innenfor LLs ansvarsområde. 

LL er bundet av gjeldende lover, forskrifter, budsjettvedtak og prinsipper om likebehandling. Dette innebærer at fellesskapets midler ikke kan benyttes til drift og vedlikehold av private veier uten politiske vedtak, finansiering og avklarte eierskapsforhold. Det er heller ikke slik at økt trafikk automatisk medfører et offentlig ansvar. 

Flere områder i Longyearbyen har infrastruktur som historisk er etablert og vedlikeholdt gjennom private initiativ eller særskilte ordninger. Dersom LL skulle overta Bjørndalsveien, ville det naturlig reise spørsmål om hvilke øvrige private eller halvprivate veier LL eventuelt også måtte overta ansvaret for. 

Dette ville etablere en tydelig presedens, ikke bare for Bjørndalsveien, men også for andre hytteveier og andre tilførselsveier som i dag ikke er en del av LLs ordinære driftsansvar. I alle forslagene fra administrasjonen overtar LL ansvaret for Burmaveien med beredskap som begrunnelse. Det burde også være innlysende at LL må prioritere midler til veier med bakgrunn i beredskap for fellesskapet fremfor hytteveier.

I tillegg ville det være naturlig å stille spørsmål om hvor grensen for LLs ansvar da skal trekkes. Skal LL også overta vedlikeholdet av veien til Endalen, veien øst og vest til hyttene i Todalen, veien opp til Eiscat og Kjell Henriksen observatoriet? En slik utvikling vil kunne medføre betydelige økonomiske og administrative konsekvenser, samt innebære en omfattende utvidelse av LLs ansvarsområde.

At hytteeierne gjennom mange år selv har bidratt med midler til vedlikehold, er både forståelig og respektabelt. Dette gir imidlertid ikke i seg selv grunnlag for å overføre ansvaret til LL. Offentlige prioriteringer kan ikke baseres på hvem som over tid har valgt å finansiere tiltak privat.

Videre er det viktig å understreke at LL må forholde seg til helheten i lokaløkonomien. Dersom LL skal overta nye driftsoppgaver, må dette finansieres. I praksis innebærer dette enten økte avgifter, omprioriteringer eller reduksjoner i andre tjenester. Det er derfor ikke useriøst å synliggjøre de økonomiske konsekvensene for innbyggerne. Tvert imot er det en del av det politiske ansvaret å være åpen om hvilke konsekvenser ulike løsninger medfører for fellesskapet.

Diskusjonen om Bjørndalsveien bør derfor i mindre grad handle om ansvarsfraskrivelse og i større grad om hvilke realistiske modeller som faktisk kan fungere innenfor dagens regelverk. Dersom veien skal få en annen status, vil dette sannsynligvis kreve både juridiske avklaringer, politiske vedtak, finansieringsmodeller og dialog mellom hytteeiere, næringsliv, staten og LL.

Det er fullt mulig å være uenig i LLs vurderinger. Dette innebærer imidlertid ikke nødvendigvis at LL «nekter å ta ansvar». Det kan like gjerne være et uttrykk for at LL er nødt til å forholde seg til de rammene og begrensningene som faktisk gjelder.

Bjørndalsveien handler derfor ikke bare om én vei, men om hvilke prinsipper og forpliktelser LL skal ha for all tilsvarende infrastruktur i Longyearbyen i fremtiden.

Har du noe på hjertet, eller vil du fortsette denne debatten? Vi tar gjerne imot leserinnlegg og kronikker på post@svalbardposten.no. 

LES OGSÅ:

Anbefaler politikerne å si nei til å overta Bjørndalsveien

Vei til glede og besvær

Veien videre for Bjørndalsveien

Jo, det er ansvarsfraskrivelse