2026 er et bemerkelsesverdig merkeår. Det markerer både begynnelsen og slutten på Longyearbyens kullgruvedrift, noe som naturlig nok vekker engasjement og ettertanke.
Lokalstyreleder Terje Aunevik (V) i anledning stengingen av Gruve 7.Foto: Anna Stjern
Dette er skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
For 120 år siden, den 10. juni 1906, seilte SS Primo inn Isfjorden fullastet med utstyr for å starte en gruve og bygge en by. Selv om St. Hans kun var et par uker unna, lå Adventfjorden islagt, så skipet ankret opp ved Hotellneset, eller Adventpynten som det het den gang.
Bak satsingen sto John Munro Longyear. Fem år tidligere besøkte han Svalbard som cruiseturist. Han så ikke bare fjell, fjord og fin natur. Han så fremtid og muligheter. Han så hva dette kunne utvikle seg til, ikke bare hvor krevende stedet kunne være.
I ettertid er det fristende å si at Longyears entusiasme og evne til å se muligheter var det som la grunnlaget for det Longyearbyen vi kjenner i dag.
Annonse
Derfor feirer vi Longyeardagen den 10. juni hvert år.
2026 er et bemerkelsesverdig merkeår. Det markerer både begynnelsen og slutten på Longyearbyens kullgruvedrift, noe som naturlig nok vekker engasjement og ettertanke. Men 2026 handler også om noe mer enn bare markering av begynnelsen og slutten på gruvedriften. Avslutningen blir i tillegg en ny start for Longyearbyen, eller restart om du vil. Og da kan det være verdt å spørre: Hva kan mannen som etablerte Longyearbyen lære oss i dag?
Jeg er ganske sikker på at han var rå på å tenke fremover, på hva dette kunne bli.
John Munro Longyear startet Gruve 1, også kalt amerikanergruva. Her avbildet i 1916, samme år som Store Norske overtok gruva.Foto: Sigurd Westby / Svalbard museum
Longyearbyen ble ikke til fordi alt lå til rette for de som kom. Den ble til fordi noen så en mulighet der andre så avstand, mørke, kulde og risiko.
Trygg og oversiktlig fremtid sikret med gode offentlige ordninger, var ikke hverdagen for de som etablerte Longyearbyen. Jeg tipper Longyear og hans lag møtte nok av utfordringer når de var i gang. Da kunne de ikke bare sette seg ned og vente på at neste båt eller daglige flyankomst skulle komme med en ferdig løsning, de måtte gå inn i det med hva som var tilgjengelig, og med en innstilling om å løse problemene sammen.
Annonse
Kanskje skal vi bruke Longyeardagen som en påminnelse om nettopp det:
Et lokalsamfunn lever ikke bare av det som er ordnet. Det lever av folk som fortsatt vil ta del i det uferdige og bidra til at det blir bedre.
Rett og slett ta en Longyear.
Har du noe på hjertet, eller vil du fortsette denne debatten? Vi tar gjerne imot leserinnlegg og kronikker på post@svalbardposten.no.