Keramikken lot Kathinka gi noe tilbake

– Verkstedet og lokalsamfunnet var noe av det som gjorde at jeg ønsket å bli her noen år til, men det passet ikke i forhold til jobben. Jeg har et verksted sørpå, men her oppe har jeg følt at jeg har kunnet bidra i samfunnet gjennom tilbudet, sier Kathinka Svane.

I nærmere 30 år har keramikk vært en viktig del av livet hennes. De siste fire årene har den utvidede hobbyen også blitt en måte å bidra i lokalsamfunnet i Longyearbyen.

Korkpenger

I 2022 fikk hun 60.000 kroner i korkpenger, til å kjøpe inn en keramikkovn. Ikke alle midlene ble brukt, men støtten og lokalet i Nybyen ble avgjørende for at planene kunne realiseres. Lokalet fikk hun tilgang på to år senere. 

– Jeg hadde ikke klart å ha et verksted og gi det tilbudet jeg har gitt uten Nybyen, sier hun.

Ovnen ble kjøpt inn med en forutsetning om at den skulle bli igjen i Longyearbyen den dagen Kathinka flyttet. Nå skal den overtas av Longyearbyen skole, som tidligere hadde en større keramikkovn som ble ødelagt.

Kathinka vurderte flere løsninger blant annet om hun skulle kjøpe ut ovnen selv, eller om den kunne gis til skolen. Det viktigste var at den ikke bare ble stående ubrukt.

– Det ble til at skolen skal overta den, og det er jeg glad for. De får en mindre ovn enn den de hadde tidligere, men de har allerede et fullt keramikkverksted, sier hun.

Hun skal selv hjelpe skolen med å komme i gang. Det innebærer blant annet opplæring i riktig bruk, hvilke leirer og glasurer som burde brukes, temperaturer og innstillinger.

Ville skape gode opplevelser

Kathinka anslår at nærmere 80 personer har deltatt på keramikkursene hennes siden 2024. Kursene har som regel hatt fem deltakere, og flere har meldt seg på flere ganger.

– Det har vært veldig gøy å holde kurs. Jeg har fått gode tilbakemeldinger, og kursene har alltid vært fulle.

Deltakerne har kommet fra ulike miljøer i byen. For Kathinka har målet aldri vært at alle skulle lage perfekte gjenstander, selv om hun har hatt fokus på finishen. Det viktigste har vært at de skulle trives mens de arbeidet.

– Jeg har alltid vært opptatt av at det bare skal være hyggelig. De som kommer på kurs, skal sitte igjen med en god opplevelse.

Hun mener den store interessen viser at det finnes et marked for kreative aktiviteter i Longyearbyen.

– Jeg tror det er behov for slike workshops her. Det holdes jevnlig kurs både på Artica, Nordover og kunstsenteret, og det kommer mange deltakere.

Fra sykepleie til keramikk

Kathinka begynte med keramikk mens hun studerte i Bergen. Hun er utdannet sykepleier, men etter at hun ble skadet på ski, skiftet hun retning og arbeider i dag med helseinformatikk i Norsk helsenett.

Det er gjennom denne jobben at hun har hatt muligheten til å bo og jobbe på Svalbard de siste årene. Etter fire år, er det en av Kathinkas kolleger sin tur til å oppleve Longyearbyen. 

Før hun flyttet til Longyearbyen, undersøkte hun om det fantes et verksted hun kunne bruke. Hun fant ingen tilgjengelige alternativer. Det var snakk om å etablere et keramikkverksted da Longyearbyen lokalstyre jobbet med Fønix-prosjektet. Det ble det ikke noe av likevel. 

Da hun fikk tilgang til lokalet i Nybyen kom hun i gang med keramikken igjen. Sammen med tilgangen på friluftsliv, har summen vært helt optimal for trivselen. 

– Keramikkverkstedet her har vært kjempeviktig for min egen del. Samtidig har det vært veldig givende å kunne lære bort det jeg kan.

Et kreativt fellesskap

Det som skiller Nybyen fra verkstedet på Vinderen, er ifølge Kathinka mangfoldet av mennesker og uttrykksformer.

– Her møtes vi på tvers av de kreative områdene. Vi hjelper hverandre, diskuterer og inspirerer hverandre.

Hun trekker også fram kunstsenterets betydning for et av de tradisjonsrike julemarkedene i Longyearbyen, og for fellesskapet mellom dem som holder til i bygget.

Gjennom verkstedet og kursene har Kathinka fått bruke en mangeårig hobby til å skape møteplasser. Keramikken har gitt henne et sosialt fellesskap, men også følelsen av å kunne gi noe tilbake til byen.

Derfor er hun bekymret for hva som skjer dersom kunstsenteret må legge ned.

– Jeg skal ikke mene noe om hva som skal skje med bygningen som kunstsenteret nå er i, men jeg håper politikerne og lokalstyret ser hvor viktig et slikt tilbud er og hvilken innsats som legges ned av de som drifter det i dag for å få det til, sier Kathinka. 

Hun mener det er viktig å også stase på kunst på Svalbard nå som gruvedriften sin tid er forbi, i tillegg til turisme og forskning. 

Kunstsenteret i Nybyen, Spitsbergen kunstsenter, har et eget residensprogram. Gjennom det kan kunstnere fra hele verden bo en periode på kunstsenteret og la seg inspirere av den arktiske naturen. I fjor var 71 kunstnere fra 21 ulike land tilknyttet senteret gjennom programmet. 

Kathinka mener det er et viktig tilbud, ikke bare for de som får oppleve Svalbard gjennom det, men også for de lokale kunstnerne som lærer av de som kommer til Svalbard gjennom residensprogrammet. De igjen, lærer også av de lokale kunstnerne. 

– Slik formidles det unike med Arktis videre i verden. Kunstsenteret er et lavterskeltilbud for folk fra hele verden, og vi treger både det og Arctica.

Hun håper det finnes en løsning som gjør det mulig for kunstnerne og hobbyutøverne å fortsette med sine fag, uten at kostnadene blir for store.

– Jeg håper man kan finne en løsning som ikke dreper lommeboka til dem som holder til her.

For Kathinka går kapittelet i Longyearbyen mot slutten. Sporene blir likevel igjen – i koppene, skålene og figurene som kursdeltakerne har laget, i miljøet hun har vært med på å bygge, og i ovnen som snart skal tas i bruk av en ny generasjon ved Longyearbyen skole.