Takk for avklaringen – da står det prinsipielle spørsmålet igjen

Dette er skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Takk til sokneprest Siv Limstrand for et tydelig svar på spørsmålet jeg stilte i mitt tidligere innlegg.

Jeg forstår svaret slik: Fastlandsturen er en integrert del av konfirmasjonsopplegget i Svalbard kirke.

Ungdommene forbereder turen gjennom konfirmasjonstiden, og opplevelsene bearbeides i etterkant. Turen er derfor for ungdom som følger kirkens konfirmasjonsopplegg fra september til påske.

Det synes jeg er en viktig avklaring. Jeg mener heller ikke at kirken skal være forpliktet til å gjøre sitt eget konfirmasjonsopplegg til et tilbud for alle ungdommer.

Men da blir et annet spørsmål desto tydeligere.

Når turen er en integrert del av et bestemt konfirmasjonsopplegg, hvordan vurderer Longyearbyen lokalstyre og LOKU bruken av offentlige korkmidler til å finansiere deler av dette tilbudet?

Dette spørsmålet blir særlig interessant når man leser begrunnelsene i kirkens egne korksøknader. Der handler turen ikke bare om trosopplæring. Det vises blant annet til menneskerettigheter, ekstremisme, rasisme, krig og fred, utenforskap og ungdoms oppvekstvilkår. Formålet beskrives som å utvide ungdommenes erfaringshorisont, bidra til dannelse og refleksjon, og kirken omtaler turen som en «viktig investering i Longyearbyens unge».

Dette er gode og viktige formål. Men de er også svært allmenne.

Derfor kommer jeg tilbake til den gruppen jeg savnet i mitt første innlegg: ungdommene som velger ingen konfirmasjon.

Kirkelige konfirmanter har kirken som organiserer et tilbud og søker midler på deres vegne. Humanistiske konfirmanter har et organisert alternativ. Men ungdom som velger ingen konfirmasjon har ingen organisasjon som automatisk representerer dem, organiserer et tilsvarende tilbud og søker korkmidler på deres vegne.

Det er derfor ikke tilstrekkelig å vise til at også andre kan søke. Spørsmålet er hvem som faktisk skal se denne gruppen.

Og kanskje er det verdt å stille et enda større spørsmål: Når fellesskapets penger skal bidra til dannelse, fellesskap, nye erfaringer, inkludering og møte med viktige samfunnsspørsmål – kunne vi også tenke mer på hva ungdommene i et årskull kan få oppleve sammen, uavhengig av om de velger kirkelig konfirmasjon, humanistisk konfirmasjon eller ingen konfirmasjon?

I et lite samfunn som Longyearbyen synes jeg dette spørsmålet er særlig relevant. Ungdommene går på skole sammen og deler et lite ungdomsmiljø. Fellesskap og felles opplevelser på tvers av tros- og livssynsvalg har derfor en verdi i seg selv.

Soknepresten avslutter sitt svar med: «De andre spørsmålene må andre svare på.»

Det er jeg enig i.

Jeg har derfor også sendt problemstillingen til Longyearbyen lokalstyre. Administrasjonen opplyser at alle søknader vurderes administrativt og legges frem for politisk behandling, og at det er Lokal-, oppvekst- og kulturutvalget (LOKU) som beslutter hvem som får midler basert på de faktiske søkerne hvert år. Jeg har også fått beskjed om at innspillet mitt er videresendt til leder av LOKU, slik at momentene kan tas med når søknadene skal vurderes i desember.

Dermed blir spørsmålet til LOKU ganske konkret:

Når en søknad gjelder offentlig støtte til en tur som kirken selv beskriver som en integrert del av sitt konfirmasjonsopplegg, hvordan vurderes dette opp mot korkordningens allmennyttige formål – og hvordan blir ungdommene som velger ingen konfirmasjon synlige i denne vurderingen?

For meg handler dette ikke om å ta en tur fra kirkens konfirmanter. Det handler om hvordan vi bruker fellesskapets midler, og hvem som har ansvar for å se hele ungdomsgruppen.

Det er dette jeg fortsatt håper LOKU og ungdomsrådet vil svare på.

Har du noe på hjertet, eller vil du fortsette denne debatten? Vi tar gjerne imot leserinnlegg og kronikker på post@svalbardposten.no.