DEBATT:
Trygg økonomistyring er også å stille spørsmål før pengene brukes
Størrelsen på oppgaven kan ikke i seg selv være dokumentasjonen for størrelsen på administrasjonen.
Dersom kapasiteten ikke faktisk er blitt frigjort, bør det forklares hvorfor, skriver Magdalena Anna Borsch.
Foto: Privat
Dette er skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Terje Aunevik argumenterer for at Longyearbyen lokalstyre har trygg økonomistyring. Det kan godt være. Men det er egentlig ikke det sentrale spørsmålet i denne saken.
Spørsmålet er om lokalstyret hadde et godt nok beslutningsgrunnlag da administrasjonssjefen fikk fullmakt til å opprette inntil fire nye stillinger.
Ingen synes å bestride at Longyearbyen står foran store oppgaver. Energiverk, fjernvarme, vannforsyning, boliger, formålsbygg, Nybyen og en rekke andre prosjekter vil kreve både planlegging og koordinering. Når Aunevik sier at «toget går nå», har han derfor et poeng:
Manglende kapasitet kan også koste penger og forsinke viktige prosjekter.
Men nettopp fordi oppgavene er så omfattende, bør det være mulig å beskrive hvilket kapasitetsbehov man faktisk har.
Fire nye årsverk er anslått å koste 4 til 5 millioner kroner årlig. Da er det ikke urimelig å spørre: Hvilke fire funksjoner trenger vi? Hvilken kompetanse mangler vi? Hvilke konkrete oppgaver skal de løse? Er behovet permanent eller knyttet til omstillingsperioden? Og hvordan skal stillingene finansieres når prosjektmidler og statlige tilskudd eventuelt forsvinner?
Dette er ikke det samme som å være mot oppbemanning. Det er å be om dokumentasjon før man påtar seg varige kostnader.
Det er også verdt å ta spørsmålet om frigjort kapasitet på alvor. Når store oppgaver og verdier er flyttet ut av lokalstyrets portefølje, blant annet kraftstasjonen og boligmassen, bør det være mulig å vise hva dette har betydd for administrasjonens ressursbruk. Dersom kapasiteten ikke faktisk er blitt frigjort, bør det forklares hvorfor.
Aunevik mener lokalstyret må rigges for å koordinere den omfattende omstillingen Longyearbyen står foran. Det er et legitimt politisk standpunkt. Men størrelsen på oppgaven kan ikke i seg selv være dokumentasjonen for størrelsen på administrasjonen.
Og her blir togmetaforen kanskje litt for fristende.
Slik det ser ut, trives Terje Aunevik godt i rollen som lokfører. Når «toget går nå», fullmakten er i lomma og dobbeltstemmen brukes for å få avgang, er det kanskje på tide å vurdere et karriereskifte til jernbanen?
Spørsmålet er bare om noen har rukket å sjekke billettprisen før toget forlot perrongen.
For hvis toget virkelig går nå, er det ikke desto viktigere å vite hvor det skal, hva billetten koster og hvor mange som faktisk må være med? Å spørre om dette før avgang er ikke å forsøke å stoppe toget.
Det er en del av jobben til dem som sitter i lokalstyret.
Til opplysning: Innleggsforfatteren sto på Svalbard Høyres valgliste i 2023, men opplyser at hun siden har meldt seg ut av partiet.
Har du noe på hjertet, eller vil du fortsette denne debatten? Vi tar gjerne imot leserinnlegg og kronikker på post@svalbardposten.no.